"The best fantasy is written in the language of dreams."

“It is alive as dreams are alive, more real than real ... for a moment at least ... that long magic moment before we wake.

Fantasy is silver and scarlet, indigo and azure, obsidian veined with gold and lapis lazuli. Reality is plywood and plastic, done up in mud brown and olive drab. Fantasy tastes of habaneros and honey, cinnamon and cloves, rare red meat and wines as sweet as summer. Reality is beans and tofu, and ashes at the end. Reality is the strip malls of Burbank, the smokestacks of Cleveland, a parking garage in Newark. Fantasy is the towers of Minas Tirith, the ancient stones of Gormenghast, the halls of Camelot. Fantasy flies on the wings of Icarus, reality on Southwest Airlines. Why do our dreams become so much smaller when they finally come true?

We read fantasy to find the colors again, I think. To taste strong spices and hear the songs the sirens sang. There is something old and true in fantasy that speaks to something deep within us, to the child who dreamt that one day he would hunt the forests of the night, and feast beneath the hollow hills, and find a love to last forever somewhere south of Oz and north of Shangri-La.

They can keep their heaven. When I die, I'd sooner go to middle Earth.”

- George R.R. Martin

Vinger

En relativt ny omskriving av en relativt gammel tekst.
 
Jeg sitter på toppen av Jostedalsbreen; i bar overkropp har jeg balansert på kanten av bresprekker, og nå er jeg helt utmattet av anstrengelsen av å holde meg oppe. Selv om å falle ikke ville vært noe problem kan jeg ikke overstyre instinktene, selv nå. Jeg har aldri falt, alltid løftet meg selv opp.

Vann trenger seg inn gjennom dongeribuksa, og det forundrer meg at jeg er varm nok til å smelte is. Jeg ser ned på den bleke huden min, månekysset, ser hvordan den nupper seg og ordet jeg hater kaster ekko inne i hodet mitt, nettopp fordi jeg prøver å ikke tenke på det.

(gåsehud, gåsehud, gåsehud)

Jeg lurer på om jeg kunne sittet her til jeg hadde smeltet en ny bekk, til vannet hadde blitt en foss og revet meg nedover bresiden før jeg hadde kunnet flykte. Vannet vinner uansett, om jeg fryser fast eller rives vekk. Om jeg lar de falle som regn.

Jeg drar hendene over øynene, tørker de av på buksa, på det tørreste stedet jeg kan finne. Utmattet av balansekunst og kulde reiser jeg meg skjelvende, går ut mot kanten av breen og folder ut vingene.

"Don't wait."

"Writers are the only artists I know of who expect to get somewhere by waiting. Everyone knows you have to dance to be a dancer, you have to sing to be a singer, you have to act to be an actor, but far too many people seem to believe that you don’t have to write to be a writer. So, instead of writing, they wait. Isaac Asimov said it beautifully in just six words: “It’s the writing that teaches you.” Writing is what teaches you. Writing is what leads to “inspiration.” Writing is what generates ideas. Nothing else-and nothing less. Don’t meditate, don’t do yoga, don’t do drugs. Just write."

- Daniel Quinn

poem written in response to my family asking why i always write sad poetry

There are days when my poems feel less like bruises
and more like crop circles waiting to spread their soft bones across
the earth of my page- these stories need to be told.
My voice used to be just a side effect of having a body,
until it found paper and learned how to scream,
the kind of scream that evaporates in all the noise.
I’d rather write about people who got lost in the cracks of my sidewalk-
so I can write about them clawing their way out-
than write about people who were born with every limb already aboveground.
Because sometimes every word is an act of therapy,
and there’s no better listener than the reader who finds relief
in every oil spill of ink. Because sad poetry is the truth,
and I’m tired of biting my lip.
Because the people I write for have been going through hell
and sometimes, if I spellcheck my words carefully enough,
a line or two will flame brighter in that person’s heart
than the flames they’re so used to being burned alive in.
When I was a kid, I used to try mending the broken wings
of all the moths and butterflies that crossed my yard,
until some of them gave up on flying with stitches,
and I learned that sometimes people quit on life like that too.
So now I write all these poems to teach people
to start giving to themselves
instead of giving up or giving in.

Meggie Royer

Hun er like pen som første gang jeg så henne(og alle gangene etter der)

"Hei," sier hun med et trøtt smil, som forsvinner med det samme ordet har forlatt leppene hennes.
"Hei."
"Du sitter her fortsatt?"
"Jo da."
Hun rekker meg jointen, men jeg rister på hodet og hever glasset mot henne, som i en skål.
"Du vet hvordan jeg blir."
"Ja..."
Men det virker som hun knapt har hørt hva jeg sa, hendene hennes er oppe foran øynene igjen og jeg lurer nesten på om hun gråter, jeg holder pusten og det er som om rommet rundt meg gjør det samme, rådvill ser jeg skuldrene hennes heise seg opp og begynne å skjelve, jeg vet ikke om jeg skal flytte meg bort til henne, legge armen min rundt henne, og åh, som jeg har lyst og faen, som jeg ikke tør. Det virker som tiden har stoppet opp, eller mangedoblet farten; vi blir gamle og gjenoppstår innen hun lar hendene falle igjen, og øynene hennes er tørre. Hun tar et nytt trekk, og jeg tenker at det aldri ser ut som en selvfølge når hun røyker, man legger merke til hver bevegelse hun gjør, hvert pust. Hun ser aldri ut som en selvfølge.

"Har du hatt det gøy i kveld?"
Jeg skal til å automatisk svare ja med påtatt lys og glad stemme, men tar meg i det. Det er noe med stemninga, oss to alene på kjøkkenet mens resten av festen sover i en dis av forskjellige typer røyk. Mens kjæresten hennes ligger et sted og sover av seg rusen. Nervene mine er i helspenn, jeg kjenner meg ikke så full men vet at jeg er det, vet at bena kommer til å svikte og  hodet til å snurre straks jeg reiser meg.
"Nei."
Hun ser på meg med et meningsfullt blikk, smalner øynene.
"Utilpass?"
"Ja."
Et spøkelse av et smil passerer over ansiktet hennes, og hun senker hodet, som for å skjule det. Når hun ser opp igjen, har hun den samme apatiske grimasen som før, men hun ser tankefull ut, ser rett framfor seg uten å se, mens hun trekker inn røyk.
"Jeg har bursdag snart," sier hun plutselig.
"Å?" svarer jeg, som om jeg ikke vet det.
"Ja. Onsdag neste uke."
"Hva ønsker du deg?"
Hun ser endelig ordentlig på meg, som om spørsmålet tar henne fullstendig på senga, og et øyeblikk lyser ansiktet hennes opp i en barnslig glede og hun åpner faktisk munnen som for å svare, men på brøkdelen av et sekund er det som om hun får tenkt seg om og bryteren skrus av igjen, lyset slukner. Det er forferdelig å se på, som om hun faktisk er et lite barn som ikke engang kan glede seg til bursdagen sin.
"Vin," svarer hun til slutt, med en tørr latter og et bistert smil, "uendelige mengder vin."
Det er som om jeg ser på henne gjennom en kikkert feil vei, som om hun er uendelig langt borte enda hun bare er en meter fra meg. Jeg ser på at hun blir eldre, mens det kjennes ut som jeg blir yngre og yngre. Jeg tipper hun har glemt løftet om å ta meg med ut og drikke vin når jeg blir atten, hvorfor skulle hun huske det? Og endelig tenker jeg bare faen heller, aker meg bort til henne og tar jointen ut av hånda hennes. Det er det nærmeste jeg noensinne vil komme å kysse henne igjen uansett.

“What is a poet? An unhappy man who hides deep anguish in his heart, but whose lips are so formed that when the sigh and cry pass through them, it sounds like lovely music.... And people flock around the poet and say: 'Sing again soon' - that is, 'May new sufferings torment your soul but your lips be fashioned as before, for the cry would only frighten us, but the music, that is blissful.” 

― Søren Kierkegaard, Either/Or

Poetry

“The word poetry comes from the Greek word poiesis which just means “a making”. So if you’ve made it, it’s poetry. Even if it’s breakfast.”

- Benedict Smith