En novelle jeg skrev som ti-åring; noe inspirert av Harry Potter antakeligvis, og forhåpentligvis et eksempel på at jeg har utviklet meg. Jeg husker jeg fikk den på trykk i Vårt Land, og fikk fem hundre kroner for det, woop woop! Illustrasjoner av min bror Asbjørn, som var 17 år på den tiden.
Det var en gang for lenge siden en vakker fugl som intet menneske hadde sett. Den hadde en fargerik stjert i rødt, rosa, orange og gul og fjærene på hode var turkis, blå og grønne. Men alle mennesker hadde hørt sagn og myter om den og noen trodde det var en Gud som hadde tatt en fugl skikkelse og kommet ned til Jorden for å passe på alle menneskene og siden det lød som det mest naturlige begynte alle og tro på det. Men så var det en ond trollmann som ville at alle skulle tro at han var en gud og at alle skulle tilbe ham. Derfor prøvde han å overbevise folk om at fuglen var vond og ville drepe alle sammen og at han var den eneste som kunne redde dem. Noen truet han, noen skremte han, andre lokket han og de som kjempet imot drepte han og til slutt hadde han samlet alle han trengte, men barna lot han være. De var for dumme, sa han, men det var faktisk de som var de smarte og de slo seg sammen om å finne fuglen og advare den.
De lette og lette gjennom hele skogen og de måtte passe seg for de voksne og de måtte ofte ta omveier for å ikke støte på dem. De raspet seg opp på grener og torner og falt ofte, men når de sto opp igjen neste morgen var sårene leget og borte. De store bekymret seg ikke over det, men de små lurte litt på hva som gjorde det.
De hadde gått rundt i skogen i flere dager og de begynte å lure på om de voksne hadde fanget fuglen, da de hørte en overnaturlig sang. Sangen vibrerte mot ribbeina, og alle barna fulgte etter gjennom busker og kratt. De skrapte seg opp på kvister og torner, men de brydde seg ikke om det. Da de hadde fulgt sangen i omtrent 5 minutter kom de til en stor slette der det vokste vannliljer i et lite tjern. Der sto det en kvinne og det var hun som sang. Hun hadde lysebrun hud, et grønt og turkis sjal på hodet og en orange, gul, rosa og rød kjole. Hun sang så vakkert at alle barna fikk tårer i øynene og alle så trollbundet på henne, derfor skvatt de høgt da de hørte knekk og brekk i buskene, og de voksne kom ut av de. De voksne stirret på kvinnen som sang høyere og høyere og fortere og fortere. Da kom den onde trollmannen ut av buskene, men han så helt annerledes ut nå, han skalv og var kritthvit i fjeset og han stirret på kvinnen som sang høyt og vilt. Men så sluttet hun brått og synge. Hun stirret på den onde trollmannen i lysende sinne. Trollmannen kom nærmere og nærmere. Kvinnen rygget bakover til hun ble stoppet av et tre, hun kunne ikke komme seg unna. Da gliste trollmann og han løftet hendene og mumlet noen ord. Da skjøt plutselig en ildkule ut av hendene hans og styrte mot kvinnen.
Neei! ropte Peter, den minste av barna og kastet seg foran kvinnen så ildkulen traff han istedenfor. Da hylte trollmannen og forsvant med et poff. Det ble helt stille en stund, så plutselig kom det styrtende fram en dame. Hun skrek: Peter!! og omfavnet den livløse kroppen. Da løftet kvinnen som hadde sunget, hendene mot barna, og alle sårene de hadde ble borte. Så gikk hun mot damen som fortsatt satt å gråt, og løftet Peter ut av armene hennes og bar han bort til tjernet. Der la hun ham ned, plukket en vannlilje og la den i hånden hans. Så begynte hun å gråte, hun også. Og tårene falt ned på Peter, som lå på bakken med vannliljen i hånden. Da skjedde det utrolige: Peter åpnet øynene, stønnet og reiste seg opp, og alle brannsårene var borte. Han så seg omkring, så sprang han i armene på damen som hadde grått. Det ble stor gjensynsglede: alle omfavnet hverandre og gråt av lykke.
Så begynte kvinnen og synge igjen, og alle sammen stirret på henne. Da skjedde det noe: Huden hennes ble plutselig full av fjær og bare få sekunder senere var hun forvandlet til en fugl, og det var den fuglen som hadde startet det hele. Nå fløy den over hodene deres før den forsvant inn i skogen. Og etter dette har fuglen fått leve i fred.
Slutt.
