Det minner om… når søstera mi lar meg bli med på vorsene sine. Jeg husker første gangen hun skulle ha det; jeg hadde knapt nok vent meg til tanken på at hun i det hele tatt drakk, og var kjempenervøs, for jeg ante ikke hva et vors innebar. Vi to var alene hjemme, jeg satt oppe på rommet mitt med en skål godteri og film på PCen, et halvt øre på lydene og musikken nedenunder. Ikke at Anna hadde sagt noe, men det ante meg at hun helst ikke ville ha meg der. Men så måtte jeg ha tak i henne likevel, husker ikke hva det var, men jeg gikk ned til stua, åpnet døra forsiktig og kikket inn. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, hadde vel en og annen idé om en skikkelig fyllefest, med masse fremmede mennesker ute av kontroll, men det var kun et titalls mennesker som satt rolig rundt bordene og prata, mens et par stykker sto midt på gulvet og dansa. Jeg så ikke Anna noe sted, men et par av vennene hennes som jeg også kjente litt fra før fikk øye på meg, og ba meg om å bli. Nølende lot jeg de dra meg ned i sofaen. Jeg ble budt øl, og spyttet det ut; fikk vin, og rynket på nesa; cider, og tenkte ”hmm, godt!”. Så jeg fikk resten av boksen. Jeg hadde så vidt fylt fjorten, for bevisst på meg sjøl til å bli fjortisfull, men ble nok litt påvirket likevel, jeg ble i hvert fall utrolig pratsom. Da Anna etter hvert kom, jagde hun meg ikke bort, bare så på mens jeg prata med vennene hennes i evigheter. Da de endelig skulle ut, ville et par av de ha meg med, men jeg kjente min besøkelsestid og takket nei. Etterpå var jeg overraskende sliten, hodet mitt snurret, og etter at jeg hadde lagt meg, lå jeg våken i timesvis og kjente hjertet hamre i brystet. Etter det har det hendt et par ganger, og det er noe av det samme med Peter og guttene. Jeg hører ikke helt hjemme, men klarer likevel på en eller annen måte å passe inn.
Jeg prøver fortsatt å finne ut av henne. Jeg tror jeg lider av et slags Knausgård-syndrom, klarer ikke skrive uten å basere det på virkeligheten, klarer ikke skrive mennesker uten å basere de på virkelige personer. Så jeg må hele tiden aktivt gå inn for å ikke gjøre henne for lik meg.
