En relativt ny omskriving av en relativt gammel tekst.
Jeg sitter på toppen av Jostedalsbreen; i bar overkropp har jeg balansert på kanten av bresprekker, og nå er jeg helt utmattet av anstrengelsen av å holde meg oppe. Selv om å falle ikke ville vært noe problem kan jeg ikke overstyre instinktene, selv nå. Jeg har aldri falt, alltid løftet meg selv opp.
Vann trenger seg inn gjennom dongeribuksa, og det forundrer meg at jeg er varm nok til å smelte is. Jeg ser ned på den bleke huden min, månekysset, ser hvordan den nupper seg og ordet jeg hater kaster ekko inne i hodet mitt, nettopp fordi jeg prøver å ikke tenke på det.
(gåsehud, gåsehud, gåsehud)
Jeg lurer på om jeg kunne sittet her til jeg hadde smeltet en ny bekk, til vannet hadde blitt en foss og revet meg nedover bresiden før jeg hadde kunnet flykte. Vannet vinner uansett, om jeg fryser fast eller rives vekk. Om jeg lar de falle som regn.
Jeg drar hendene over øynene, tørker de av på buksa, på det tørreste stedet jeg kan finne. Utmattet av balansekunst og kulde reiser jeg meg skjelvende, går ut mot kanten av breen og folder ut vingene.
