Being a writer

“I could say that being a writer gives me a high need to emotionally process things and find their meaning. I could say that every rotten thing that happens to a writer is still, in its own way, a gift. An inspiration. But I won’t. What I will say is this: being a writer makes me a healthier person. The poison leaves through the pen. I don’t walk around carrying it all day. Whenever I read my work to a room, I give it away.” 

- Megan Falley, interviewed for Petrichor Review

Dramalinja

 "Dere er supersøte sammen!"
"Fint å høre at vi spiller godt."
"Sikker på at det bare er et spill?"
"Herlighet, du kjenner jo George."
"Ja," bryter Inga inn, "hadde han fått en rolle som prostituert hadde han begynt å selge kroppen sin på gata. Uten sammenligning for øvrig."
"Jo takk."
"Det betyr jo ikke at han ikke kan like det."
"Prostitusjon?"
"Å være sammen med deg!"
Jeg himler med øynene.
"Hør, jeg har ikke så dårlig selvtillit at jeg tror han hater hvert sekund vi er sammen, men-"
"Det er jo egentlig en perfekt ordning."
Inga avbryter meg igjen.
"Alt det fine ved å ha kjæreste, no strings attached. Eller er dere eksklusive?"
Jeg ignorerer henne.
"Men jeg tror som sagt han er profesjonell. Og uansett, så er han jo absolutt ikke min type."
"Men ingen er jo din type, Amanda. Du er jo aldri interessert i noen!"
Uten å vite det treffer hun et sårt punkt, og jeg trekker meg inn i skallet mitt igjen, drar likegyldighet rundt meg som en rustning, trekker på skuldrene.
"Vel, akkurat nå har jeg mer enn nok med min fiktive kjæreste."

I Wish I Wrote The Way I Thought

I wish I wrote the way I thought
Obsessively
Incessantly
With maddening hunger
I’d write to the point of suffocation
I’d write myself into nervous breakdowns
Manuscripts spiralling out like tentacles into abysmal nothing
And I’d write about you
a lot more
than I should

 Benedict Smith

Noe

Jeg går på butikken,
kjøper
twix og to klementiner
feiring/trøstespising
Jeg har visst glemt forskjellen
Gutten i kassa ser utålmodig på meg mens jeg roter gjennom veska,
på leting etter lommeboka
og i rent stress ber jeg om en pakke røyk,
marlboro, legger til light så det høres ut som om jeg faktisk vet hva jeg vil ha
Han ber ikke om leg.

Jeg setter meg på en benk, puster tungt og grått
tenker på samtalen med venninna mi i går,
hun har funnet noen, funnet en gutt, en hun kan prate med,
og de hadde sittet oppe hele natta
fortalt hverandre
livshistorier/framtidsplaner
og jeg tenker at om det hadde vært meg han hadde prata med,
hadde jeg ikke hatt en dritt å si.

Jeg kunne fortalt om nåtida, at
Jeg aldri går med håret løst lenger, at de sminkefrie periodene blir færre og færre(og kortere og kortere), og at
Jeg holder på å vikle meg inn i et forhold,
Kun fordi jeg kan.

Venninna mi sa en gang,
"Jeg er så sykt glad jeg bor i Norge, det er ingen andre steder guttene er så kjekke som her. Jeg tipper alle utenlandske jenter som kommer hit må tro de har kommet til paradis, oppnådd guttenirvana eller noe. Once you go Norwegian, you never go back, liksom."

Naming your characters

Fant dette(via Tumblr) på en side for barnenavn, og syns det var gode tips, mye her jeg ikke hadde tenkt på før. Jeg er nok ikke en som legger noen spesiell vekt på eller mening bak karakternavnene mine, men kanskje er det noe å tenke på i framtida.

There are many literary and movie characters that become everlasting brands in our culture—Atticus Finch, 'Ratso' Rizzo, Holden Caulfield and Scarlett O'Hara, for example. If you name your character right, you will choose a name that is unique to your character and memorable to your story. The names you choose should reveal something about your characters: who they are, where they come from or where they are going. Here are several tips we compiled for writers of stories, novels, tv and movies to help you choose the perfect name for your characters.

Tip 1: Make the name age-appropriate

The biggest mistake we see writers make is choosing a character name that is not age-appropriate. Many authors make the mistake of choosing a name that is popular now for an adult character--a name that would have rarely been used around the time of that character's birth. Decide the age of your character and then calculate the year your character was born. If your character was born in the U.S., browse the Social Security Name Popularity List for that year. You will also want to take into account the character's ethnic background and the ethnic background of his/her parents.

Tip 2: Choose a name by meaning

Many writers give their characters names that have significance in the story. It could reflect major personality traits, or the character's role in the story. You may want to use our advanced search to search by literal meaning, or think of ways to incorporate other meanings into your character's name. For example, if your character is a botanist, you may not want to name her Flower (too literal), but you may want to consider the names Linnea or Sage. Even if you choose not to name a character by meaning, you should look up the meaning of all your characters' names—there may be something that inspires you or, on the other hand, conflicts with your message.

Tip 3: Exotic romance names are out

Thirty, forty years ago, you would pick up a romance novel and the characters would have ridiculously exotic names like "Crystal Remington" or "Rod Delaware." Same with daytime soap operas. However we're seeing a shift in the past decade or so: romance and soap writers have modernized their character names so readers can relate to them. Naming a romance character should be no different than naming any other fictional character. If you use all the other good character naming tips, you'll create a genuine player to whom your readers can relate.

Tip 4: Science fiction names don't have to sound alien

It's difficult to predict what names will be popular in the year 3000, however you don't have to make your science fiction characters sound like they are from Mars (unless they are). When a person reads (or watches) your story, you don't want them to stumble over a name. The name Zyxnrid, for example, would be difficult to read or listen to every time the character is referenced—and may detract from your overall story. If you do choose to create your sci-fi name, you may want to:

    Combine two common names to make a less common, but pronounceable name. Example: Donica (Donna and Veronica).
    Use ancient mythological names, or combine two of them. Example: Ceres or Evadne.
    Make it easy to pronounce and spell. Example: Bilbo Baggins from Lord of the Rings.

Tip 5: Terms of Endearment

When writing your story, be aware that people who are close rarely use each other's full names. Couples will use nicknames, terms of endearment (honey, dear, boo). What nickname have your characters come up with for each other? Also, parents rarely call their children by their full names--unless they are admonishing them for bad behavior or testifying in court. If you have loving parent characters that are addressing their kids, use a nick name or term of endearment (sweetie, baby, D.J.). An exception to this would be if you want to show the parent character being cold and distant to their child.

Tip 6: Overused Names

For some reason, every writer loves to name his hero JACK. I know it's a tough-sounding, honest-working name, but naming your hero Jack is like naming your son AIDAN. It's overdone. Be a little more creative, so your reader will remember your particular protagonist as opposed to the umpteen-million other books they've read about Jack. Also, do not give your protagonist the initials J.C. as an allusion to Jesus Christ. That tactic was overused in 60's/70's fiction and is almost laughable by today's standards.

Tip 7: Loaded Names

Watch out for what we call "loaded" names--names that have a popular association. These could be names associated with celebrities, historical or infamous people like Adolf, Oprah, or Kobe. They could also be names of famous literary, tv, or movie characters: Hannibal, Scarlett, Romeo, Bart. If you do choose to use "loaded" names, then you really should make it part of the story, part of the character. Your character's mother was obsessed with Gone With the Wind, so she was named Scarlett--how has it affected her throughout her life? How does it affect her in the story?

Tip 8: Have Fun With Names

Have fun with naming your characters and take time to see what "fits." What was your character's childhood nickname? Is that an embarrassment when his parents address him in front of his friends? Did your character change his name at any point in his/her life? If so, why? Does your female character want to change her surname when she gets married? Why or why not? Names are such an important part of one's identity, don't take it lightly with your story!

“Screw writing “strong” women. Write interesting women. Write well-rounded women. Write complicated women. Write a woman who kicks ass, write a woman who cowers in a corner. Write a woman who’s desperate for a husband. Write a woman who doesn’t need a man. Write women who cry, women who rant, women who are shy, women who don’t take no shit, women who need validation and women who don’t care what anybody thinks. THEY ARE ALL OKAY, and all those things could exist in THE SAME WOMAN. Women shouldn’t be valued because we are strong, or kick-ass, but because we are people. So don’t focus on writing characters who are strong. Write characters who are people.” 

- Madlori

Reflections

I was always looking for myself in the wrong places
in the hands of men who knew how to curve my body like melted glass but did not know how to gather when I turned to rainwater in their hands
whiskey bottles, even the ends of cigarette butts or their ashes
I looked everywhere except in the places I needed to
the ocean, the open road, in myself.

Azra T.

Something really old

En novelle jeg skrev som ti-åring; noe inspirert av Harry Potter antakeligvis, og forhåpentligvis et eksempel på at jeg har utviklet meg. Jeg husker jeg fikk den på trykk i Vårt Land, og fikk fem hundre kroner for det, woop woop! Illustrasjoner av min bror Asbjørn, som var 17 år på den tiden.

Det var en gang for lenge siden en vakker fugl som intet menneske hadde sett. Den hadde en fargerik stjert i rødt, rosa, orange og gul og fjærene på hode var turkis, blå og grønne. Men alle mennesker hadde hørt sagn og myter om den og noen trodde det var en Gud som hadde tatt en fugl skikkelse og kommet ned til Jorden for å passe på alle menneskene og siden det lød som det mest naturlige begynte alle og tro på det. Men så var det en ond trollmann som ville at alle skulle tro at han var en gud og at alle skulle tilbe ham. Derfor prøvde han å overbevise folk om at fuglen var vond og ville drepe alle sammen og at han var den eneste som kunne redde dem. Noen truet han, noen skremte han, andre lokket han og de som kjempet imot drepte han og til slutt hadde han samlet alle han trengte, men barna lot han være. De var for dumme, sa han, men det var faktisk de som var de smarte og de slo seg sammen om å finne fuglen og advare den.

De lette og lette gjennom hele skogen og de måtte passe seg for de voksne og de måtte ofte ta omveier for å ikke støte på dem. De raspet seg opp på grener og torner og falt ofte, men når de sto opp igjen neste morgen var sårene leget og borte. De store bekymret seg ikke over det, men de små lurte litt på hva som gjorde det.

De hadde gått rundt i skogen i flere dager og de begynte å lure på om de voksne hadde fanget fuglen, da de hørte en overnaturlig sang. Sangen vibrerte mot ribbeina, og alle barna fulgte etter gjennom busker og kratt. De skrapte seg opp på kvister og torner, men de brydde seg ikke om det. Da de hadde fulgt sangen i omtrent 5 minutter kom de til en stor slette der det vokste vannliljer i et lite tjern. Der sto det en kvinne og det var hun som sang. Hun hadde lysebrun hud, et grønt og turkis sjal på hodet og en orange, gul, rosa og rød kjole. Hun sang så vakkert at alle barna fikk tårer i øynene og alle så trollbundet på henne, derfor skvatt de høgt da de hørte knekk og brekk i buskene, og de voksne kom ut av de. De voksne stirret på kvinnen som sang høyere og høyere og fortere og fortere. Da kom den onde trollmannen ut av buskene, men han så helt annerledes ut nå, han skalv og var kritthvit i fjeset og han stirret på kvinnen som sang høyt og vilt. Men så sluttet hun brått og synge. Hun stirret på den onde trollmannen i lysende sinne. Trollmannen kom nærmere og nærmere. Kvinnen rygget bakover til hun ble stoppet av et tre, hun kunne ikke komme seg unna. Da gliste trollmann og han løftet hendene og mumlet noen ord. Da skjøt plutselig en ildkule ut av hendene hans og styrte mot kvinnen.

 Neei! ropte Peter, den minste av barna og kastet seg foran kvinnen så ildkulen traff han istedenfor. Da hylte trollmannen og forsvant med et poff. Det ble helt stille en stund, så plutselig kom det styrtende fram en dame. Hun skrek: Peter!! og omfavnet den livløse kroppen. Da løftet kvinnen som hadde sunget, hendene mot barna, og alle sårene de hadde ble borte. Så gikk hun mot damen som fortsatt satt å gråt, og løftet Peter ut av armene hennes og bar han bort til tjernet. Der la hun ham ned, plukket en vannlilje og la den i hånden hans. Så begynte hun å gråte, hun også. Og tårene falt ned på Peter, som lå på bakken med vannliljen i hånden. Da skjedde det utrolige: Peter åpnet øynene, stønnet og reiste seg opp, og alle brannsårene var borte. Han så seg omkring, så sprang han i armene på damen som hadde grått. Det ble stor gjensynsglede: alle omfavnet hverandre og gråt av lykke.

Så begynte kvinnen og synge igjen, og alle sammen stirret på henne. Da skjedde det noe: Huden hennes ble plutselig full av fjær og bare få sekunder senere var hun forvandlet til en fugl, og det var den fuglen som hadde startet det hele. Nå fløy den over hodene deres før den forsvant inn i skogen. Og etter dette har fuglen fått leve i fred.

Slutt.

Det er ikke noe jeg kan gjøre; katten har flyttet inn. Jeg våkner som regel med den sovende på beina mine; den hopper ned fra senga med en gang jeg begynner å bevege på meg, setter seg ned ved døra og ser på meg, venter tålmodig på at jeg skal stå opp og åpne. Om jeg bruker for lang tid hopper den opp igjen og begynner å gni hodet sitt mot ansiktet mitt, kiler meg med pels og værhår til jeg flykter under dyna, eller erkjenner nederlaget og står opp. Da hopper den ned igjen, og smyger seg malende mellom beina mine på vei ut kjøkkenet. Den skal alltid opp på kjøkkenbenken. De første gangene prøvde jeg å si fy og nei og dytte den ned igjen, men nå har jeg blitt vant til at den ser på at jeg trekker te og ordner meg frokost. Den er en form for selskap jeg ikke hadde innsett hvor mye jeg savnet før nå, og jeg er langt forbi det stadiet at jeg kan bekymre meg for å bli en gal kattedame; vi snakker sammen i timesvis. Jeg prøver å bestemme meg for et navn jeg kan gi den, når jeg ikke vet om den er hankjønn eller hukjønn.

SOME FUCKING WRITING TIPS

1. Don’t think that being published will make you happy. It will for four weeks, if you are lucky. Then it’s the same old fucking shit.

2. Hemingway was fucking wrong. You shouldn’t write drunk. (See my third novel for details.)

3. Hemingway was also right. ‘The first draft of everything is shit.’

4. Never ask a publisher or agent what they are looking for. The best ones, if they are honest, don’t have a fucking clue, because the best books are the ones that seemingly come from nowhere.

5. In five years time the semi-colon is going to be nothing more than a fucking wink.

6. In five years time every fucking person on Twitter will be a writer.

7. Ignore the fucking snobs.  Write that space zombie sex opera. Just give it some fucking soul.

8. If it’s not worth fucking reading, it’s not worth fucking writing. If it doesn’t make people laugh or cry or blow their fucking minds then why bother?

9. Don’t be the next Stephen King or the next Zadie Smith or the next Neil Gaiman or the next Jonathan Safran fucking Foer. Be the next fucking you.

10. Stories are fucking easy. PLOT OF EVERY BOOK EVER: Someone is looking for something. COMMERCIAL VERSION: They find it. LITERARY VERSION: They don’t find it. (That’s fucking it.)

11. No-one knows anything. Especially fucking me. Except:

12. Don’t kill off the fucking dog.

13. Oh, yeah, and lastly: write whatever you fucking want.

Matt Haig

Benedict Smith

George R. R. Martin

    “I often said that writers are of two types.
    There is the architect, which is one type.
    The architect, as if designing a building, lays out the entire novel at a time. He knows how many rooms there will be or what a roof will be made of or how high it will be, or where the plumbing will run and where the electrical outlets will be in its room. All of that stuff before he drives the first nail. Everything is there in the blueprint.
    And then there’s the garderner who digs the hole in the ground, puts in the seed and waters it with his blood and sees what comes up.
    The garderner knows certain things. He’s not completely ignorant. He knows whether he planted an oak tree, or corn, or a cauliflower.
    He has some idea of the shape but a lot of it depends on the wind and the weather and how much blood he gives it and so forth.
    No one is purely an architect or a gardener in terms of writers, but many writers tend to one side or the other.
    I’m very much more of a gardener.”

En stemning

Det er vindstille; røyken fra den store pipa på forbrenningsanlegget står uforstyrret rett opp, som om det er den som fyller himmelen med grått.

(Vi fant aldri noen god metode.)

Hele høsten går med til å vente, på hva? Jeg er gammel nok til å komme inn på Brukbar, 3B, Familien, drikker meg full på dårlig vin og danser til dårlig musikk. Jeg møter gutter(alle disse guttene jeg møter), blir involvert, blir så dårlig av kjærlighetssorg at jeg er sikker på at jeg skal kaste opp hjertet mitt, repeat. Jeg har ikke engang noen jeg kan sende fyllemeldinger til. Utestedet stenger to, men jeg er ikke hjemme før fire, skjønner ikke hvordan jeg kan bruke så lang tid på å komme meg hjem. I den altfor lille leiligheten blir jeg sittende og ha nachspill for meg selv, med whisky og et utslitt hjerte. Først når rusen gir seg merker jeg at jeg fortsatt ikke kan å gå i høye hæler; føttene er hovne, anklene gjør vondt og jeg har skrubbsår på knærne som jeg ikke kan huske jeg falt på. I lyset av Trondheimsmorgenen ser alt grått ut, høsten, regnet, leiligheten, huden min, til og med de blodige knærne. Pyrisept svir og jeg plukker ut grus og vonde minner.
Denne teksten er ca femti prosent egenskrevet og femti prosent inspirert/kopiert fra dette innlegget fra Kval&Actionfilm. Blogger og hverdagshistorier er noe av det som inspirerer meg mest, og av og til er det spennende å bare spinne videre på en historie som allerede er fortalt.

Pixar’s 22 Rules of Storytelling

1. You admire a character for trying more than for their successes.
2. You gotta keep in mind what’s interesting to you as an audience, not what’s fun to do as a writer. They can be very different.
3. Trying for theme is important, but you won’t see what the story is actually about til you’re at the end of it. Now rewrite.
4. Once upon a time there was ___. Every day, ___. One day ___. Because of that, ___. Because of that, ___. Until finally ___.
5. Simplify. Focus. Combine characters. Hop over detours. You’ll feel like you’re losing valuable stuff but it sets you free.
6. What is your character good at, comfortable with? Throw the polar opposite at them. Challenge them. How do they deal?
7. Come up with your ending before you figure out your middle. Seriously. Endings are hard, get yours working up front.
8. Finish your story, let go even if it’s not perfect. In an ideal world you have both, but move on. Do better next time.
9. When you’re stuck, make a list of what WOULDN’T happen next. Lots of times the material to get you unstuck will show up.
10. Pull apart the stories you like. What you like in them is a part of you; you’ve got to recognize it before you can use it.
11. Putting it on paper lets you start fixing it. If it stays in your head, a perfect idea, you’ll never share it with anyone.
12. Discount the 1st thing that comes to mind. And the 2nd, 3rd, 4th, 5th – get the obvious out of the way. Surprise yourself.
13. Give your characters opinions. Passive/malleable might seem likable to you as you write, but it’s poison to the audience.
14. Why must you tell THIS story? What’s the belief burning within you that your story feeds off of? That’s the heart of it.
15. If you were your character, in this situation, how would you feel? Honesty lends credibility to unbelievable situations.
16. What are the stakes? Give us reason to root for the character. What happens if they don’t succeed? Stack the odds against.
17. No work is ever wasted. If it’s not working, let go and move on – it’ll come back around to be useful later.
18. You have to know yourself: the difference between doing your best & fussing. Story is testing, not refining.
19. Coincidences to get characters into trouble are great; coincidences to get them out of it are cheating.
20. Exercise: take the building blocks of a movie you dislike. How d’you rearrange them into what you DO like?
21. You gotta identify with your situation/characters, can’t just write ‘cool’. What would make YOU act that way?
22. What’s the essence of your story? Most economical telling of it? If you know that, you can build out from there.

Om skriverpersonligheten

Å være skriver er en stor del av personligheten min, men samtidig en del som jeg tror få av de som kjenner meg forstår, med mindre de skriver selv, eller i det hele tatt vet om. Bare ei fra Numedal har den minste anelse om at jeg liker å skrive; det ble egentlig aldri noe tema, både fordi jeg skrev veldig lite det året, og fordi det er noe det er veldig vanskelig å forklare for andre. Jeg og Åshild snakka litt om det da jeg besøkte henne i København i høst, at det er en fryktelig udefinerbar hobby; når jeg forteller folk at jeg danser spør de hvor jeg går og hva jeg danser, men hvis jeg sier at jeg liker å skrive, så skjønner de fleste ikke helt hva det innebærer. Og det er ikke spesielt lett å forklare at jeg liker å sitte foran PCen min og fylle tomme dokumenter med ord og historier; hvis de spør hva jeg skriver føles det veldig pretensiøst å svare dikt og bøker, og jeg tviler på at de som ikke skriver kan forstå hvordan det føles å ligge våken og ikke få sove, for så å skru på lyset, stå opp og sette seg for å skrive ned noe som absolutt ikke vil la deg være i fred; av og til er det kanskje ikke mer enn en setning, andre ganger en hel side eller mer. Eller hvordan det er å stirre på et dokument i flere timer; legge det ned og åpne det igjen, prøve å tvinge fram ord som pleide å flyte så lett av sted, men som plutselig har satt seg fast et sted like utenfor din evne til å gripe dem og plukke dem ned; du vet hvor du skal men ser ikke veien. Jeg tror ikke de kan forstå hvor vanskelig det av og til er å skrive, at det ikke bare er å sette seg og trykke på tastene på tastaturet i rett rekkefølge. Eller hvordan det er å bli truffet av inspirasjonen, hvordan det av og til er som om historien skriver seg selv, som om ordene kommer utenfra og du bare er mediet som har redskapene til å skrive de ned. Stoltheten over et ferdig produkt, og frykten for at det du skriver ikke er bra nok, aldri kommer til å bli bra nok. Det er en hårfin balanse mellom narcissisme og selvutslettelse, mellom å elske og hate og tro og tvile. Og det er meg, en stor og viktig del av meg, som definerer meg og hvem jeg er. Og jeg ville ikke byttet det mot noe.