Det er virkelig helt utrolig hvordan de klarer å holde meg våkne, til og med ved å ikke være der. Jeg teller minuttene Martine er borte, mens stormen river i hjertet mitt. Jeg skjønner ikke hva som går av meg, det var jo dette jeg hadde forutsett, dette jeg hadde forventet hele tiden. Dette jeg ville skulle skje. Kanskje er det Gud som bønnhører meg. Lappen med navnet hans på er vel aske nå. Jeg lukker øynene et kort sekund, og plutselig er hun der. Døra lukkes bak henne, så har hun klatret opp stigen og lagt seg i senga. Jeg setter meg halvveis opp, i halvmørket ser jeg Susanna lene seg over henne, mens Kine og Lotte sitter oppe og prøver å høre, men Martine vifter de bort, og jeg kan høre henne si "vi kan snakke om det i morgen".
