Hvordan utdraget fra dette innlegget har utvikla seg.
”Har du dyr, Nathalie?”
Jeg ser opp. Hun ser på meg med langt mer oppmerksomhet og interesse enn hun noensinne har vist meg før, mens hun bretter sammen pysjen sin. Jeg har lagt merke til at hun virker nærmest autistisk når det gjelder å holde orden på tingene sine, hun bretter alltid klærne sine og legger de sirlig på plass i bagen, på badet står alle tingene hennes samlet i én hylle, ikke engang i toalettmappa hennes er det rotete. Det virker som et såpass tilfeldig spørsmål at jeg med en gang blir på vakt.
”Mm, nei, men jeg ønsker meg gullfisk.”
”Gullfisk?”
Hun ser opp fra brettinga og ler.
”Unnskyld, men det er liksom ikke sånt man ønsker seg. Det er gjerne det man får som erstatning for hunden eller katten en ikke kan ha, fordi noen i familien er allergisk.”
Jeg sperrer opp øynene, måper. Det er utvilsomt det meste, og muligens det mest intelligente hun har sagt til meg så langt. Hun smiler forsiktig av ansiktsuttrykket mitt.
”Det var ikke ment frekt, altså...”
”Nei da, jeg bare... det er jo sant, men jeg har bare alltid vært fascinert av de.”
”Er det ikke gullfisk som bare har tre sekunders hukommelse?”
”Ganske sikker på at det er en myte, tror de har testa det og funnet ut at de faktisk er ganske smarte.”
”Åh.”
”Enn du,” kommer jeg plutselig på at det kanskje er høflig å følge opp med, ”har du noen dyr?”
”Nei, faren og broren min er allergiske. Så jeg kunne sikkert fått en erstatningsgullfisk om jeg ville det. Derfor jeg ikke blir med i fjøset heller, plutselig er klærne fulle av dyrehår og... ja. Det er like greit å bare unngå det.”
Hun setter opp et smil, og denne gangen gjengjelder jeg det med litt mer varme. Så blir døra slått opp, de andre jentene kommer inn, Martine slenger seg ned i senga og begynner å klage høylytt over noe, mens de andre tenker som jeg gjorde og finner fram håndklær og såpe. Kine vender tilbake til brettinga si, mens jeg fisker fram skriveboka fra bagen.
Rar gullfisksamtale med Kine. Noe i nærheten av vennskapelig.
