Å være skriver er en stor del av personligheten min, men samtidig en del som jeg tror få av de som kjenner meg forstår, med mindre de skriver selv, eller i det hele tatt vet om. Bare ei fra Numedal har den minste anelse om at jeg liker å skrive; det ble egentlig aldri noe tema, både fordi jeg skrev veldig lite det året, og fordi det er noe det er veldig vanskelig å forklare for andre. Jeg og Åshild snakka litt om det da jeg besøkte henne i København i høst, at det er en fryktelig udefinerbar hobby; når jeg forteller folk at jeg danser spør de hvor jeg går og hva jeg danser, men hvis jeg sier at jeg liker å skrive, så skjønner de fleste ikke helt hva det innebærer. Og det er ikke spesielt lett å forklare at jeg liker å sitte foran PCen min og fylle tomme dokumenter med ord og historier; hvis de spør hva jeg skriver føles det veldig pretensiøst å svare dikt og bøker, og jeg tviler på at de som ikke skriver kan forstå hvordan det føles å ligge våken og ikke få sove, for så å skru på lyset, stå opp og sette seg for å skrive ned noe som absolutt ikke vil la deg være i fred; av og til er det kanskje ikke mer enn en setning, andre ganger en hel side eller mer. Eller hvordan det er å stirre på et dokument i flere timer; legge det ned og åpne det igjen, prøve å tvinge fram ord som pleide å flyte så lett av sted, men som plutselig har satt seg fast et sted like utenfor din evne til å gripe dem og plukke dem ned; du vet hvor du skal men ser ikke veien. Jeg tror ikke de kan forstå hvor vanskelig det av og til er å skrive, at det ikke bare er å sette seg og trykke på tastene på tastaturet i rett rekkefølge. Eller hvordan det er å bli truffet av inspirasjonen, hvordan det av og til er som om historien skriver seg selv, som om ordene kommer utenfra og du bare er mediet som har redskapene til å skrive de ned. Stoltheten over et ferdig produkt, og frykten for at det du skriver ikke er bra nok, aldri kommer til å bli bra nok. Det er en hårfin balanse mellom narcissisme og selvutslettelse, mellom å elske og hate og tro og tvile. Og det er meg, en stor og viktig del av meg, som definerer meg og hvem jeg er. Og jeg ville ikke byttet det mot noe.
