Hele høsten går med til å vente, på hva? Jeg er gammel nok til å komme inn på Brukbar, 3B, Familien, drikker meg full på dårlig vin og danser til dårlig musikk. Jeg møter gutter(alle disse guttene jeg møter), blir involvert, blir så dårlig av kjærlighetssorg at jeg er sikker på at jeg skal kaste opp hjertet mitt, repeat. Jeg har ikke engang noen jeg kan sende fyllemeldinger til. Utestedet stenger to, men jeg er ikke hjemme før fire, skjønner ikke hvordan jeg kan bruke så lang tid på å komme meg hjem. I den altfor lille leiligheten blir jeg sittende og ha nachspill for meg selv, med whisky og et utslitt hjerte. Først når rusen gir seg merker jeg at jeg fortsatt ikke kan å gå i høye hæler; føttene er hovne, anklene gjør vondt og jeg har skrubbsår på knærne som jeg ikke kan huske jeg falt på. I lyset av Trondheimsmorgenen ser alt grått ut, høsten, regnet, leiligheten, huden min, til og med de blodige knærne. Pyrisept svir og jeg plukker ut grus og vonde minner.
Denne teksten er ca femti prosent egenskrevet og femti prosent inspirert/kopiert fra
dette innlegget fra Kval&Actionfilm. Blogger og hverdagshistorier er noe av det som inspirerer meg mest, og av og til er det spennende å bare spinne videre på en historie som allerede er fortalt.
