"Hei."
"Du sitter her fortsatt?"
"Jo da."
Hun rekker meg jointen, men jeg rister på hodet og hever glasset mot henne, som i en skål.
"Du vet hvordan jeg blir."
"Ja..."
Men det virker som hun knapt har hørt hva jeg sa, hendene hennes er oppe foran øynene igjen og jeg lurer nesten på om hun gråter, jeg holder pusten og det er som om rommet rundt meg gjør det samme, rådvill ser jeg skuldrene hennes heise seg opp og begynne å skjelve, jeg vet ikke om jeg skal flytte meg bort til henne, legge armen min rundt henne, og åh, som jeg har lyst og faen, som jeg ikke tør. Det virker som tiden har stoppet opp, eller mangedoblet farten; vi blir gamle og gjenoppstår innen hun lar hendene falle igjen, og øynene hennes er tørre. Hun tar et nytt trekk, og jeg tenker at det aldri ser ut som en selvfølge når hun røyker, man legger merke til hver bevegelse hun gjør, hvert pust. Hun ser aldri ut som en selvfølge.
Jeg skal til å automatisk svare ja med påtatt lys og glad stemme, men tar meg i det. Det er noe med stemninga, oss to alene på kjøkkenet mens resten av festen sover i en dis av forskjellige typer røyk. Mens kjæresten hennes ligger et sted og sover av seg rusen. Nervene mine er i helspenn, jeg kjenner meg ikke så full men vet at jeg er det, vet at bena kommer til å svikte og hodet til å snurre straks jeg reiser meg.
"Nei."
Hun ser på meg med et meningsfullt blikk, smalner øynene.
"Utilpass?"
"Ja."
Et spøkelse av et smil passerer over ansiktet hennes, og hun senker hodet, som for å skjule det. Når hun ser opp igjen, har hun den samme apatiske grimasen som før, men hun ser tankefull ut, ser rett framfor seg uten å se, mens hun trekker inn røyk.
"Jeg har bursdag snart," sier hun plutselig.
"Å?" svarer jeg, som om jeg ikke vet det.
"Ja. Onsdag neste uke."
"Hva ønsker du deg?"
Hun ser endelig ordentlig på meg, som om spørsmålet tar henne fullstendig på senga, og et øyeblikk lyser ansiktet hennes opp i en barnslig glede og hun åpner faktisk munnen som for å svare, men på brøkdelen av et sekund er det som om hun får tenkt seg om og bryteren skrus av igjen, lyset slukner. Det er forferdelig å se på, som om hun faktisk er et lite barn som ikke engang kan glede seg til bursdagen sin.
"Vin," svarer hun til slutt, med en tørr latter og et bistert smil, "uendelige mengder vin."
Det er som om jeg ser på henne gjennom en kikkert feil vei, som om hun er uendelig langt borte enda hun bare er en meter fra meg. Jeg ser på at hun blir eldre, mens det kjennes ut som jeg blir yngre og yngre. Jeg tipper hun har glemt løftet om å ta meg med ut og drikke vin når jeg blir atten, hvorfor skulle hun huske det? Og endelig tenker jeg bare faen heller, aker meg bort til henne og tar jointen ut av hånda hennes. Det er det nærmeste jeg noensinne vil komme å kysse henne igjen uansett.
