Å puste vann

følelsen i brystet;
men det er i lungene det sitter
ikke hjertet

ikke hjertet som rykker til
men lungene som klemmes sammen
lufta som blir slått ut av meg

ikke hjertet som banker fortere
men pusten som stopper opp



du sirkulerer ikke med blodet
men med hvert åndedrag
fyller du meg på nytt

---

Well, what do you know, jeg skriver igjen. Dere burde være bekymra.

En slags halvferdig betroelse til Ingrid(jeg er dårlig til å snakke om følelser, var det ikke så?), og jeg begynte å tenke litt; så jeg rota fram denne:

Jeg tror jeg skal lese den igjen. For, selv om jeg er utrolig flau over selve produktet, er jeg ufattelig stolt over meg sjøl; over at jeg gjennomførte den, klarte å konsentrere meg nok til å skrive den ferdig. Var inspirert nok. Det er litt ironisk, egentlig. Det var kanskje den kjipeste perioden i mitt liv, og samtidig den tida da jeg utviklet meg mest; for ikke å si produserte mest, skrivemessig. Og mange av dikta mine er jeg faktisk utrolig stolt over og glad i. Nå for tida er jeg mer lykkelig enn jeg noensinne har vært, og er nødt til å tvinge meg sjøl til å skrive. Det eneste som har inspirert meg de siste månedene, var nettopp et spøkelse fra nevnte kjipe periode.

Det er litt som Åshild skrev, jeg lurer på hvor hun jenta har blitt av. Hun med en diktproduksjon man kunne sammenligne med Wergelands(see what I did there, Ingrid?), hun som levde for å skrive, hun inspirerte. Jeg skulle ønske det kunne være mulig å få i både pose og sekk.