Jeg tror jeg skal lese den igjen. For, selv om jeg er utrolig flau over selve produktet, er jeg ufattelig stolt over meg sjøl; over at jeg gjennomførte den, klarte å konsentrere meg nok til å skrive den ferdig. Var inspirert nok. Det er litt ironisk, egentlig. Det var kanskje den kjipeste perioden i mitt liv, og samtidig den tida da jeg utviklet meg mest; for ikke å si produserte mest, skrivemessig. Og mange av dikta mine er jeg faktisk utrolig stolt over og glad i. Nå for tida er jeg mer lykkelig enn jeg noensinne har vært, og er nødt til å tvinge meg sjøl til å skrive. Det eneste som har inspirert meg de siste månedene, var nettopp et spøkelse fra nevnte kjipe periode.
Det er litt som Åshild skrev, jeg lurer på hvor hun jenta har blitt av. Hun med en diktproduksjon man kunne sammenligne med Wergelands(see what I did there, Ingrid?), hun som levde for å skrive, hun inspirerte. Jeg skulle ønske det kunne være mulig å få i både pose og sekk.
Jeg kjenner meg så igjen! For litt sida leste jeg Svarte Fløyelsgardiner om igjen, og jeg tenkte "var det alt?"
SvarSlettLiksom, det jeg har vært aller mest fornøyd med som jeg har skrevet har vært dette. Og nå ser jeg plutselig alle svakhetene i det.
Så for tida håper jeg på å gjøre ferdig Ut. For jeg tror kanskje, kanskje at det ferdige produktet vil bli til noe jeg kan være stolt av. Jeg vet ikke.
Har du lest den enda?
Karen!
SvarSlettDu har jo klart å få nytt design, flinke ^^
Du, e det bare æ som ikke ha rota langt nok bak i arkivet, eller kan du ikke lægg ut nå skriverier, så kan du jo innspirer oss andre litt også?
Jeg har det jo helt omvendt, og helt på samme måten. Sjøl om jeg er i ferd med å stable meg på beina igjen, er jeg for øyeblikket lenger nede enn jeg har vært på lengelenge, og jeg greier ikke å skrive en forkvekla tøddel. Konklusjon: jeg skriver bedre når jeg er glad.
SvarSlett