(bitter is the new black)

Det er tidlig vår i lufta; ei spinkel sol skinner fra blå himmel, smelter snø til slaps, men varmer ikke nok til å friste til åpne jakker og bare hender. Fortauene i sentrum er stort sett snøfrie, men fulle av vann, og jeg hopper mellom sølepytter på vei fra bussen til torget, angrer på valget av sko(ennå litt tidlig for converse), og skynder meg over Prinsenkrysset på rød mann. En buss tuter, men jeg slipper unna det med livet og småjogger videre; inn døra til Glassmagasinet, gjennom butikken og ut til den åpne plassen under glasstaket, hvor Kamilla venter ved Elefanten. Jeg klemmer henne raskt og beklager andpusten for at jeg for sen. Hun vifter det bort.
"Null stress, jeg har ikke ventet så lenge."

Det er salg i byen, og mye folk; vi manøvrerer oss gjennom folkemengden, inn og ut av butikker og prøverom. Kamilla skal i konfirmasjon til et søskenbarn og trenger kjole, jeg har bare penger og lyst på noe nytt, ender opp en to topper og en genser, før vi setter kursen mot yndlingskafeen, med fingrene krysset for at de har ledig plass.

Når vi kommer inn på Dromedar, slår varmen og støyen innover oss; det sitter mennesker overalt, ved bordene og vinduene. Vi går videre innover, smyger oss forbi køa og disken, inn mot det innerste rommet. Det er like fullt her, men en gutt holder på å pakke sammen macen sin, så vi blir stående og vente, og kaprer bordet straks han reiser seg. Kamilla dumper ned i sofaen og klapper på plassen ved siden av seg, men jeg blir stående og se meg om.
"Det er bedre å sitte overfor hverandre."
Jeg får øye på en gutt som sitter alene med en ledig stol ved bordet sitt. Sjansene er store for at han venter på noen, men det skader ikke å spørre, så jeg går bort og legger henda på stolryggen.
"Unnskyld, er denne ledig?"
Gutten ser opp fra mobilen han sitter bøyd over; først opp på henda mine på stolryggen, så opp på meg, ned på stolen igjen og tilbake på meg. Jeg lurer på om han egentlig har hørt meg og skal til å gjenta spørsmålet når han nikker langsomt.
”Ja… ja, bare ta den. Jeg var akkurat på vei…”
Han reiser seg brått, tar jakken sin og stryker raskt forbi meg. Det skjer så fort at jeg bare blir stående og se etter ham, lettere satt ut, jeg hører døra åpnes og lukkes, før jeg tar meg sammen og flytter stolen bort til bordet hvor Kamilla sitter.
”Du skremte ham bort.”
Jeg nikker åndsfraværende, og kaster et siste blikk i retning døra.
”Mhm…”
Så trekker jeg på skuldrene, setter meg ned og er snart oppslukt i samtale med Kamilla.


Såh, jeg driver å skriver på noe. Eller, har planer om å skrive noe. For de som har kjent meg lenge nok, så er det halvveis en omskriving av Typiske tanker i et overromantisk sinn, og halvveis en helt ny historie. Jeg følte vel Cecilie fortjente noe bedre. Så lurte jeg på om noen kunne være interessert i å lese igjennom og komme med litt tilbakemelding, når jeg har fått skrevet noe? Helst noen som leste den gamle historien; men gjerne også noen som kan se på den med et friskt blikk.

Problemet mitt er at jeg bare skriver utdrag, som jeg ikke klarer sy sammen til hele historier. Karakterene mine får bare fragmenter av liv, jeg har ikke konsentrasjon eller inspirasjon til å male hele bildet. Så jeg skriver dette innlegget for å legge litt press på meg selv, og krysser fingrene for at det funker.