Sofia (utdrag)

Det hjalp visst å skrive om det, og inspirasjon kan komme fra de rareste ting, plutselig fant jeg ny inspirasjon til noe gammelt. Det er ikke det beste jeg har skrevet, og jeg vet ikke hva det skal bli av det, men jeg tror jeg liker ideen jeg har, enn så lenge.

Apropo, så vil jeg gjerne ha tilbakemeldinger på andreutkastet av men jeg kan aldri glemme.



Fugler. Svarte omriss mot den blekgrå himmelen. Pusten hvit mot høstlufta. Jeg trekker jakken tettere om meg. Glemmer alltid hvor kaldt det blir i Trondheim på denne tida av året. Så tidlig har jeg aldri vært i byen før. Det er få mennesker ute, jeg ser et festkledd par dytte på en barnevogn, og et par meter foran meg går en ung mann i blå jakke og bærer på en stor bag. Jeg lurer på om jeg har sett ham før. Jeg utnytter meg av Trondheim Torgs Morgenfugltilbud, går inn og setter meg på en benk, lukker øynene et øyeblikk. Klokka er halv sju.

Trondheim Torg våkner til lyden av alarmer, menneskene sover ennå. Klokka er åtte, folk har begynt å komme på jobb for å åpne og ordne butikkene før torget åpner ordentlig. Jeg har sittet der i halvannen time, har ikke gjort noe, bare sittet stille. Jeg føler meg fyllesjuk, men har ikke drukket, føler meg våken, men har ikke sovet. Jeg er heller ikke sulten, men kjøper til slutt dagens big bite til nitten kroner, et fornuftsvalg framfor noe annet. Har aldri smakt tex mex før, glemmer å si til dama at jeg ikke skal ha tomat, men hun smører i hvert fall tjukt på. Sier takk, og nei takk til drikke, betaler, tar den med tilbake til benken. En spurv hopper mellom beina mine på jakt etter smuler, vi ignorerer begge skiltet som ber oss om å ikke mate fuglene. Gutten i fotobutikken smiler idet han går forbi. Jeg smiler forsiktig tilbake, er redd jeg har trynet fullt av big bite. Kjenner hjertet flagre i brystet. Jeg skynder meg å spise opp, før jeg tar heisen opp til tredje etasje.

I know what I'm thinking, but the words won't come out

Det er litt sånn det er til tider. I blant tenker jeg at jeg heller burde regissert film enn å skrive, fordi jeg ser det så tydelig for meg, men klarer ikke sette ord på det.

Men av og til har jeg ikke engang tanker, det er bare følelsen av inspirasjon som slår ned i meg; jeg ser et bilde eller leser en bloggpost eller en tweet som utløser lysten til å skrive noe, men jeg får ikke gjort noe med det, får ikke omgjort det til noe konkret, får ikke gjort det om til ord. Jeg skriver ned innfall, halvferdige setninger, ufortalte historier.

Jeg ønsker meg skrivebøker, ønsker meg blanke sider, blanke linjer jeg kan fylle.

Og jeg ønsker meg inspirasjonsbøker, hjelpemidler til å være kreativ, noe som kan sette meg i gang.

Elizabeth Dilk: Kit to thwart writer's block.

Jeg skriver, om ikke mye, så i hvert fall hver dag. Åpner dokumenter, flikker på gamle ting, prøver å komme videre på nye. Må til stadighet oppfordre meg sjøl: