Det er ikke noe jeg kan gjøre; katten har flyttet inn. Jeg våkner som regel med den sovende på beina mine; den hopper ned fra senga med en gang jeg begynner å bevege på meg, setter seg ned ved døra og ser på meg, venter tålmodig på at jeg skal stå opp og åpne. Om jeg bruker for lang tid hopper den opp igjen og begynner å gni hodet sitt mot ansiktet mitt, kiler meg med pels og værhår til jeg flykter under dyna, eller erkjenner nederlaget og står opp. Da hopper den ned igjen, og smyger seg malende mellom beina mine på vei ut kjøkkenet. Den skal alltid opp på kjøkkenbenken. De første gangene prøvde jeg å si fy og nei og dytte den ned igjen, men nå har jeg blitt vant til at den ser på at jeg trekker te og ordner meg frokost. Den er en form for selskap jeg ikke hadde innsett hvor mye jeg savnet før nå, og jeg er langt forbi det stadiet at jeg kan bekymre meg for å bli en gal kattedame; vi snakker sammen i timesvis. Jeg prøver å bestemme meg for et navn jeg kan gi den, når jeg ikke vet om den er hankjønn eller hukjønn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar