onsdag 26. november 2008

Fuglegutten

Du ga blikket mitt vinger
og jeg lot det fly

Du løftet meg opp
og jeg svevde


Like grusomt som likegyldig
bet du meg til blods
med ditt skarpe nebb
rev du meg opp
med skarpe klør
så du meg falle

og jeg glemmer det stadig


arrene du etterlot

Arrene etter nebb og klør
Oppetter rygg og armer


lukten av ferskt blod

Blod etter avrevne vinger
Nedover rygg og armer


Jeg glemmer stadig at jeg falt
at du slapp meg
og at det var det nærmeste jeg noen gang kom å fly
før tyngdekrafta tok meg igjen


nå kan jeg passere deg
uten å kjenne deg igjen

og ser bare arrene
om jeg snur ryggen til speilet


Men sangen din holder meg våken

4 kommentarer:

  1. Du er så fantastisk flink, Karen. Dette diktet vet jeg du har holdt på med en lang stund og resultatet er enda vakrere enn jeg forventet! Jeg er stolt av å kjenne en som skriver slik som du gjør :) Elsk på det, elsk på deg <3

    SvarSlett
  2. "og at det var det nærmeste jeg noen gang kom å fly"

    Den biten der står det seriøs respekt av.

    SvarSlett