This isn't the place for those violin strings

Jeg har alltid vært glad i å skrive. Husker fortsatt da vi skrev tekster i tredjeklassen, og jeg starta på et noe ambisiøst prosjekt om "gullengelen" Miriam som dro til jorda for å trøste Anna som hadde mistet mannen sin. Skrev side opp og ned, læreren min var dødsimponert, og selv om jeg riktignok aldri ble ferdig, så trur jeg frøet var sådd(hvor er den teksten i dag?). Siden var jeg alltid hun som skrev sidelange dikt og leste de høyt for hele skolen på FN-dagen, eller fikk stilene lest opp i klassen.

Som Åshild sier: "jeg er altså skrivebua sitt lærebokeksempel på at en kan gå fra å være rævva til å skrive... til å kunne gjøre det litt bedre."

Så mange av buavennene mine har skrevet om hva skrivebua har betydd for dem, har lett fram gamle tekster og mimret, har sett på sin egen utvikling. Selv har jeg nettopp hatt seksårsjubileum(tida flyr!) på det nettstedet som har betydd mest for meg som skribent her i livet, og tar meg selv i å se gjennom gamle tekster, nok en gang.

At jeg i det hele tatt ramla over bua, var helt tilfeldig, og jeg kan ikke forestille meg hvor jeg hadde vært i dag uten. Som Åshild har jeg slettet de fleste tekstene som viser utviklinga mi, men tro meg, jeg har skrevet så dårlig at Stephenie Meyer ville blitt flau. Jeg har vært gjennom alle stadiene tror jeg, fra deprimerende emotekster om å kutte seg(ikke fordi jeg noensinne gjorde det, men fordi jeg trodde det var det man måtte skrive om for å få fine dikt. Det er stort sett de tekstene jeg har sletta, for å si det sånn), til overdrevent dype tekster med påbudt kursiv i annenhver setning(selv om det stort sett bare var pene ord. Det viktigste var jo at det virket dypt og hørtes bra ut). På grunn av bua kan jeg nærmest peke på det nøyaktige tidspunktet tekstene mine faktisk begynte å få litt innhold og dybde, og jeg tviler på at jeg ville vært den jeg er i dag uten inspirasjonen fra de tusener av tekster og hundrevis av fine folk som finnes på Skrivebua. Utbyttet har vært enormt, jeg har fått utvikla min egen stil og produsert så mange tekster som jeg faktisk er stolt over, og selv om jeg ikke er like aktiv verken på Bua eller med skrivinga som jeg var i perioder, elsker jeg fortsatt begge deler høyt.

(utdrag)

Jeg sover lenge, når jeg står opp har Michael allerede spist. Han vet bedre enn å ordne noe til meg, jeg drikker bare store mengder vann, og pusser tennene for å få bort den ekle smaken i munnen. Jeg er ikke dårlig, bare vanvittig sliten. Vi tar det bare med ro, setter oss i kjellerstua hans for å se film, og jeg får faktisk ligge med hodet på skuldra hans og han legger arma si rundt meg.

På kvelden ordner han taco til oss. Selv om jeg ikke føler meg sulten i det hele tatt, er det utrolig godt, og jeg spiser faktisk to fullpakka lefser. Jeg må riktignok presse i meg den siste biten; veit ikke engang hvorfor jeg gjør det, tenker kanskje det blir for barnslig å la det ligge igjen. Etterpå blir jeg kvalm og må legge meg på sofaen.


Har ikke funnet ut av historien hennes helt ennå, har ikke gitt henne noe navn. Hun var bare en biperson, jeg likte henne ikke engang, men nå er det hennes historie som fenger meg, bare den jeg vil skrive, og hun har fått mer dybde enn hovedpersonene. Men jeg vet ikke om hun fortsatt bare er en del av den opprinnelige historien, eller om hun skal få si egen, hva den i så fall er…