This isn't the place for those violin strings

Jeg har alltid vært glad i å skrive. Husker fortsatt da vi skrev tekster i tredjeklassen, og jeg starta på et noe ambisiøst prosjekt om "gullengelen" Miriam som dro til jorda for å trøste Anna som hadde mistet mannen sin. Skrev side opp og ned, læreren min var dødsimponert, og selv om jeg riktignok aldri ble ferdig, så trur jeg frøet var sådd(hvor er den teksten i dag?). Siden var jeg alltid hun som skrev sidelange dikt og leste de høyt for hele skolen på FN-dagen, eller fikk stilene lest opp i klassen.

Som Åshild sier: "jeg er altså skrivebua sitt lærebokeksempel på at en kan gå fra å være rævva til å skrive... til å kunne gjøre det litt bedre."

Så mange av buavennene mine har skrevet om hva skrivebua har betydd for dem, har lett fram gamle tekster og mimret, har sett på sin egen utvikling. Selv har jeg nettopp hatt seksårsjubileum(tida flyr!) på det nettstedet som har betydd mest for meg som skribent her i livet, og tar meg selv i å se gjennom gamle tekster, nok en gang.

At jeg i det hele tatt ramla over bua, var helt tilfeldig, og jeg kan ikke forestille meg hvor jeg hadde vært i dag uten. Som Åshild har jeg slettet de fleste tekstene som viser utviklinga mi, men tro meg, jeg har skrevet så dårlig at Stephenie Meyer ville blitt flau. Jeg har vært gjennom alle stadiene tror jeg, fra deprimerende emotekster om å kutte seg(ikke fordi jeg noensinne gjorde det, men fordi jeg trodde det var det man måtte skrive om for å få fine dikt. Det er stort sett de tekstene jeg har sletta, for å si det sånn), til overdrevent dype tekster med påbudt kursiv i annenhver setning(selv om det stort sett bare var pene ord. Det viktigste var jo at det virket dypt og hørtes bra ut). På grunn av bua kan jeg nærmest peke på det nøyaktige tidspunktet tekstene mine faktisk begynte å få litt innhold og dybde, og jeg tviler på at jeg ville vært den jeg er i dag uten inspirasjonen fra de tusener av tekster og hundrevis av fine folk som finnes på Skrivebua. Utbyttet har vært enormt, jeg har fått utvikla min egen stil og produsert så mange tekster som jeg faktisk er stolt over, og selv om jeg ikke er like aktiv verken på Bua eller med skrivinga som jeg var i perioder, elsker jeg fortsatt begge deler høyt.