Gullfisk - nytt utdrag

Et av tusen prosjekter jeg skriver på. Neppe det første jeg blir ferdig med, men jeg pusler litt med det nå og da. Noen av dere buabeboere leste kanskje den gamle serien om Nathalie og Nicholas, og noe av det første jeg må gjøre er å skrive den helt om før jeg kan fortsette. Utdraget under finner sted på konfirmantleiren på starten av historien.

”Har du dyr, Nathalie?”
Jeg ser opp. Kine sitter på senga og ser på meg med langt mer oppmerksomhet og interesse enn hun noensinne har vist meg før, mens hun bretter sammen pysjen sin. Jeg har lagt merke til at hun virker nærmest autistisk når det gjelder å holde orden på tingene sine, hun bretter alltid klærne sine og legger de sirlig på plass i bagen, på badet står alle tingene hennes samlet i én hylle, ikke engang i toalettmappa hennes er det rotete. Det virker som et såpass tilfeldig spørsmål at jeg med en gang blir på vakt.
”Mm, nei, men jeg ønsker meg gullfisk.”
”Gullfisk?”
Hun ser opp fra brettinga og ler.
”Unnskyld, men det er liksom ikke sånt man ønsker seg. Det er gjerne det man får som erstatning for hunden eller katten en ikke kan ha, fordi noen i familien er allergisk.”
Jeg sperrer opp øynene, måper. Det er utvilsomt det meste, og muligens det mest intelligente hun har sagt til meg så langt. Hun ler av ansiktsuttrykket mitt.
”Men du ligner jo på en, så…”
Så ler vi begge to, før Susanna kommer inn på rommet, slenger seg ned i senga og begynner å klage høylytt over noe. Kine vender tilbake til brettinga si, mens jeg fisker fram notatboka fra bagen.

Rar gullfisksamtale med Kine. Noe i nærheten av vennskapelig.

Gullfisk - utdrag

Av og til kommer jeg meg ikke uti bassenget engang, blir bare liggende fullt påkledd på benken i den varme garderoben, med musikk i ørene og lukkede øyne. Det hender jeg sovner, og sover til jeg blir vekket av en vakt som ber meg gå fordi morgensvømminga er ferdig. Da setter jeg meg i inngangshallen. Det er kaldere der, for dørene går opp og igjen hele tiden, men jeg kan bli sittende i timevis.

Det er en tirsdags morgen. Jeg har nettopp blitt kastet ut av en irritabel vakt, og jeg sitter på benken nede da han kommer inn. Fredrik fra ungdomsskolen. Han gikk i parallellklassen, og jeg har ikke vekslet ett ord med ham noensinne, men jeg kjenner han igjen, og han gjenkjenner tydeligvis meg også, for nå ser han meg, smiler overrasket og genuint og hilser meg med et ”halla!”. Det er kanskje reaksjonen min, jeg setter meg ordentlig opp, aker meg lenger frem og tar ut øretelefonene; eller måten jeg sier ”hei!” på, det virker ikke som om han egentlig hadde tenkt å stoppe, men han gjør det, og etter en kort pause spør han hva jeg gjør her.
”Jeg har svømt.”
”Svømt?”
”Ja, morgensvømming.”
Det ser ikke ut som han helt tror på meg, jeg syns blikket hans flakker over det tørre håret mitt, men det kan jo hende jeg har brukt badehette. Jeg vet ikke om det er så mye bedre at han tror det.
”Hva gjør du her?” spør jeg.
”Vi har gym i hallen her.”
”Så tidlig?”
Han trekker på skuldrene.
”Toppidrett er toppidrett.”
”I guess… Vel, hvis du har det travelt, må du bare stikke. Hyggelig å treffe deg.”
”Jo, takk det samme. Vi snakkes kanskje, hvis du morgensvømmer ofte?”

Jeg tar det som en invitasjon, eller kanskje mer en utfordring. Det blir et slags ritual, jeg møter ham i inngangshallen hver tirsdag morgen etter svømming, hilser før han går i garderoben, før jeg setter meg på tribunen for å se på de. Han smiler og vinker til meg, gjør seg til. Etterpå har han friminutt, er kjapp til å dusje og skifte, og vi får tid til å prate sammen etterpå. Jeg passer på å faktisk svømme på tirsdagene, eller i det minste væte håret i vasken på do. Jeg vet ikke helt hva jeg vil bevise, at jeg faktisk svømmer, eller bare at jeg ikke bruker badehette. Det eneste jeg oppnår er kanskje å overbevise ham om at jeg ikke hadde svømt første gangen jeg traff ham.

Day 11- Meningen bak bloggnavnet ditt.

NB: Dette innlegget er importert fra den andre bloggen min.

Er vel ikke så stort mer å si enn at det kommer fra romanprosjektet mitt på den tida jeg oppretta bloggen, Typiske tanker i et overromantisk sinn.

Symptomene er ganske diffuse, til å begynne med, som om de vil gi meg en falsk følelse av at det bare er influensa eller noe. Men de er aldri til å ta feil av, selv om de aldri er helt like hver gang. Det begynner som regel med litt ubestemmelig vondt i magen, en vedvarende følelse som kan gli over til sommerfugler eller fullstendig apati når jeg minst venter det. Så begynner jeg å miste appetitten. Det er ikke sånn kan-leve-på-kun-luft-og-kjærlighet-opplegg, det er heller en sterk motvilje mot mat. Dessuten stikker det i brystet, jeg blir veldig fjern og kan være helt avslått til tider, jeg har en uro jeg ikke kan bli kvitt, en rastløshet og en sult i hele kroppen. Men de sikreste tegnene er at jeg blir utrolig opphengt i ting, som å stokke kort eller stirre i taket, at jeg reagerer på ting jeg absolutt ikke skal reagere på, at jeg bare må se inn i hver buss og hver bil som passerer, rett og slett fordi jeg er redd for å gå glipp av han. Og at jeg får et middels hjerteinfarkt hver gang jeg tror jeg ser han.

Jess da. På ingen måte inspirert/kopiert fra Ærlighetsminuttet, som jeg var completely obsessed med på den tida. På ingen måte inspirert av livet mitt på den tida heller, noe alle som kjente meg da kan bekrefte. Den er ikke helt grusom altså, men jeg ville kanskje anbefalt Twilight framfor den. Jeg sendte den faktisk inn til et forlag også, og selv om jeg ble refusert(takk Gud, egentlig), så var det en ganske kul erfaring, og på en måte godt å vite at jeg har det i meg, å begynne på et prosjekt og avslutte det, gjøre noe med det.

Lundquist og Wiik (nytt utdrag)

”Hvordan skriver du Lundquist?”
”Så vanskelig som mulig. Lund rett fram, q-u-i-s-t.”
”Ku-ist?”
Han nikker, og jeg taster det inn i søkefeltet.
”Fant deg.”
Jeg trykker ”legg til som venn”, og få sekunder senere får jeg opp et varsel om at han har godtatt.
”Du hadde ikke akkurat tidenes enkleste etternavn du heller.”
”Nei, jeg vet. Sliter litt med det. Selv om folk faktisk veldig ofte spør hvordan jeg staver det. Jeg lurer på om de forventer en kjip stavemåte, eller om de bare ikke vet hvordan de skriver Vik.”