Ustemt

Hvordan utdraget fra dette innlegget har utvikla seg.


”Har du dyr, Nathalie?”
Jeg ser opp. Hun ser på meg med langt mer oppmerksomhet og interesse enn hun noensinne har vist meg før, mens hun bretter sammen pysjen sin. Jeg har lagt merke til at hun virker nærmest autistisk når det gjelder å holde orden på tingene sine, hun bretter alltid klærne sine og legger de sirlig på plass i bagen, på badet står alle tingene hennes samlet i én hylle, ikke engang i toalettmappa hennes er det rotete. Det virker som et såpass tilfeldig spørsmål at jeg med en gang blir på vakt.
”Mm, nei, men jeg ønsker meg gullfisk.”
”Gullfisk?”
Hun ser opp fra brettinga og ler.
”Unnskyld, men det er liksom ikke sånt man ønsker seg. Det er gjerne det man får som erstatning for hunden eller katten en ikke kan ha, fordi noen i familien er allergisk.”
Jeg sperrer opp øynene, måper. Det er utvilsomt det meste, og muligens det mest intelligente hun har sagt til meg så langt. Hun smiler forsiktig av ansiktsuttrykket mitt.
”Det var ikke ment frekt, altså...”
”Nei da, jeg bare... det er jo sant, men jeg har bare alltid vært fascinert av de.”
”Er det ikke gullfisk som bare har tre sekunders hukommelse?”
”Ganske sikker på at det er en myte, tror de har testa det og funnet ut at de faktisk er ganske smarte.”
”Åh.”
”Enn du,” kommer jeg plutselig på at det kanskje er høflig å følge opp med, ”har du noen dyr?”
”Nei, faren og broren min er allergiske. Så jeg kunne sikkert fått en erstatningsgullfisk om jeg ville det. Derfor jeg ikke blir med i fjøset heller, plutselig er klærne fulle av dyrehår og... ja. Det er like greit å bare unngå det.”
Hun setter opp et smil, og denne gangen gjengjelder jeg det med litt mer varme. Så blir døra slått opp, de andre jentene kommer inn, Martine slenger seg ned i senga og begynner å klage høylytt over noe, mens de andre tenker som jeg gjorde og finner fram håndklær og såpe. Kine vender tilbake til brettinga si, mens jeg fisker fram skriveboka fra bagen.

Rar gullfisksamtale med Kine. Noe i nærheten av vennskapelig.

NaNoWriMo dag 1

Det brenner i halsen, som den første slurken alkohol alltid gjør. Ikke lenge etter kjenner jeg det i beina, jeg blir svimmel og ser stjerner.

Something blue

 
I morgen er det første november, og det markerer begynnelsen på NaNoWriMo, eller National Novel Writing Month. Jeg har ikke egentlig noe forhold til det fra før, bortsett fra å ha hørt en del om det på Tumblr, men i år har jeg virkelig lyst til å prøve. Målet er altså å få skrevet femti tusen ord i løpet av november, og jeg må si jeg er vanvittig spent på hvordan dette skal gå. Men, som et av tipsene på hjemmesida deres sier:
"Tell everyone you know that you’re writing a novel in November. This will pay big dividends in Week Two, when the only thing keeping you from quitting is the fear of looking pathetic in front of all the people who’ve had to hear about your novel for the past month. Seriously. Email them now about your awesome new book. The looming specter of personal humiliation is a very reliable muse."
Derfor skriver jeg om det her; for å få litt ekstra press på meg. Og om det ikke blir akkurat femti tusen ord, så blir det forhåpentligvis et godt innhugg i historien jeg holder på med, og noen skritt nærmere målet om å bli ferdig. Kommer sikkert til å poste noen utdrag her på bloggen i løpet av måneden, om noen er interessert i å lese litt:)

Something borrowed

30 indispensable writing tips from famous authors

Something new

Det er virkelig helt utrolig hvordan de klarer å holde meg våkne, til og med ved å ikke være der. Jeg teller minuttene Martine er borte, mens stormen river i hjertet mitt. Jeg skjønner ikke hva som går av meg, det var jo dette jeg hadde forutsett, dette jeg hadde forventet hele tiden. Dette jeg ville skulle skje. Kanskje er det Gud som bønnhører meg. Lappen med navnet hans på er vel aske nå. Jeg lukker øynene et kort sekund, og plutselig er hun der. Døra lukkes bak henne, så har hun klatret opp stigen og lagt seg i senga. Jeg setter meg halvveis opp, i halvmørket ser jeg Susanna lene seg over henne, mens Kine og Lotte sitter oppe og prøver å høre, men Martine vifter de bort, og jeg kan høre henne si "vi kan snakke om det i morgen".

Something old

Jeg sitter på toppen av Jostedalsbreen, i bar overkropp, mens jeg bader i måneskinn. Vann trenger seg inn i dongeribuksa, og det forundrer meg at jeg er varm nok til å smelte is. To små føtter stikker ut nederst på buksa, det glimter i en sølvring rundt venstre lilletå, og rød neglelakk forsterker blekheten i huden. Vekten av sprayboksen jeg har i hånda tynger meg ned. Og jeg treffer min beslutning. Raskt putter jeg boksen i baklomma, før jeg går bort til kanten av isbreen og folder ut vingene.

Oppdatering II

Jeg laga en Gullfisk-tag, og jobber med å tagge utdragene fra andre ting og. Tenkte det var greit å ha en oversikt over hva som er hva, og vil at det skal være lett å finne fram, både for meg selv og de som eventuelt måtte ha interesse for det.

Jeg har skrevet veldig mye Gullfisk for tiden. Jeg fant ut at dette kunne være Nathalie, og da løsnet veldig mye, for Nathalie trengte en historie og hun navnløse en konflikt. Jeg vet jeg lovet(en gang for lenge siden) å skrive ferdig dette, men akkurat nå ser jeg for meg at det er Gullfisk jeg kommer til å jobbe med og forhåpentligvis gjøre ferdig, så jeg spør igjen, er det noen som kunne tenke seg å lese og komme med (konstruktive) tilbakemeldinger underveis?

Gullfisk (en utvikling)

Jeg sitter i en leilighet jeg ikke kjenner, med folk jeg ikke kjenner; kule hipstergutter og jenter som er så pene at jeg får prestasjonsangst, som sitter i brede vinduskarmer og røyker jointer og sigaretter med munnstykke ut av vinduet. Jeg drikker rødvin, i håp om å bli snakkesalig og morsom og sjarmerende. Det eneste jeg ender opp med er å gni den røde leppestiften min utover hele ansiktet.
De hører ikke på listepop, men sånn rolig, speisa musikk det ikke går an å danse til.

"Hvordan føler du deg?"
"Utilpass," svarer jeg, som sant er.
Jenta ved siden av snøfter, men hun rødhårede slår henne på armen, samtidig som hun legger den andre hånda på låret mitt; forsiktig, så hun ikke skal brennmerke meg med jointen.
"Slutt opp da, det er klart hun er utilpass, sånn som vi oppfører oss!"
Og hun snur ryggen helt til jenta; vi flytter på oss så vi blir sittende nærmest knær mot knær, og hun bytter grep om jointen så hun kan legge hånda bedre til rette på låret mitt. Hun tar et drag, før hun tilbyr meg, og i et øyeblikk er jeg 14 år igjen, tilbake på et gutterom jeg har sneket meg ut til midt på natta en konfirmasjonsleir, blir tilbydt øl av en gruppe fremmede, med gutten jeg har begynt å småforelske meg i ved siden av meg.
"Har du ikke prøvd før?"
Jeg rister av spøkelset som plutselig passerte gjennom meg, rister på hodet.
"Men du har røykt før?"
"Jo da."
"Så du kan å inhalere? Se her."
Hun tar et nytt drag, og holder det inne, trekker meg enda nærmere; hun løfter det ene benet opp på vinduskarmen og nærmest slynger det om meg, mens det andre ender opp mellom beina mine. Hun signaliserer at jeg skal lene meg fram, og et sekund tror jeg hun skal kysse meg.
"Gap opp," mumler hun, ordene mykt pakket inn i grått.
Jeg adlyder, og hun puster ut, puster røyken inn i munnen min, og jeg trekker den ned, lurer på hvor effektivt dette er, men vil samtidig ikke at hun skal slutte.
"Denne gangen skal du bare holde det inne."
Og hun tar enda et trekk, puster inn i meg nesten med en gang, og jeg holder den inne så lenge jeg har pust til det. Hun sitter like tett fortsatt, pusten hennes lukter søtlig, og jeg lurer på hvor lenge det vil ta før jeg merker virkningen.
"Hei! Ikke noe kama sutra i vinduskarmen, det får dere ta på soverommet. Bare å stille seg i kø."
Hun setter seg litt opp, men trekker seg ikke unna, og jeg blir bare sittende å se på henne, mens en sverm av noe flagrer i magen min.
"Men der er det jo ikke lov å røyke. Dessuten, hva er det du inusierer, vi har jo ikke hilst på hverandre engang."
Så snur hun seg mot meg, skrekkslagen.
"Vi har jo ikke hilst på hverandre engang!"
Jeg bryter ut i latter, det er noe av det morsomste jeg har hørt. Så strekker jeg ut hånda.
"Nathalie."
"Ada."

Hun tar et nytt drag, og denne gangen lener hun seg helt inn, det ryker når leppene våre møtes.
"Kom, så danser vi."
Og plutselig kan man danse til musikken likevel.

613 er ikke mange nok ganger

Jeg skriver kjærlighetsbrev, skriver
1962
utenpå konvolutten

Tid og avstand?
Når universet består av de samme atomene
Når jeg kan kjenne spøkelset ditt
just passing through

Jeg er der på et pust, jeg er der nå
Jeg kjenner at du er der,
og når jeg åpner øynene
møter jeg blikket ditt i sort/hvitt

Sannheten er nok at det aldri var relatert til markedsføring

Jeg har ingen følelse av å ha sovet, men når jeg ser på klokka igjen, har den passert 5.00. Jeg husker markedsføringslæreren min en gang snakket om at søvnen vår går i bølger, og at på ”bølgetoppene” sover vi så lett at vi praktisk talt er våkne. Hvordan det var relatert til markedsføring, husker jeg ikke. Han fortalte også at mellom hver slik bølgetopp gikk det ganske nøyaktig halvannen time. Eller var det en time og 50 minutter? Jeg rister på hodet, merker jeg har ligget og stirret opp i taket istedenfor å sovne igjen. Jeg er tørst. Strekker meg etter vannflaska, men den er tom. Vanligvis hadde jeg ikke giddet, men nå står jeg opp og går ut på badet for å fylle den. Markedsføringslæreren min fortalte også at han hadde sjekket en gang, om dette med halvannen time(eller en time og 50 minutter) stemte. Han hadde lagt seg med en penn i ene hånda, og hver gang han hadde vært på en bølgetopp, hadde han våknet, sett på klokka, skrevet ned tidspunktet og sovnet igjen. Og det stemte visstnok skummelt bra. Jeg fyller flaska, går tilbake til senga igjen. Jo, poenget med historien var at man kunne taime når man la seg, så man ville våkne mens man var på en slik topp, for da var det var det enklere å stå opp. Jeg klarer fremdeles ikke huske hvordan det var relatert til markedsføring. I bølgedalene drømmer man, forresten.

Bittersøtt

”Vil du egentlig dette?”
”Jeg har ikke tenkt på noe annet siden sist.”
”Det var ikke meningen…”
”Hva var ikke meningen? Å kysse meg, eller å gi meg lyst på mer?”
”Å vente så lenge.”

Tilbakemelding ønskes

1. Han hadde plukket opp vanen på fester, først bare fått et trekk fra andre, så begynt å bomme sigaretter, og endelig gått over til å kjøpe selv. Det var en måte å flykte på, han kunne ta seg et femminutt alene, midt i en fest, uten bortforklaringer. Det roet nervene hans.
/
2. Han hadde plukket opp vanen på fester, og var per definisjon festrøyker; (for) det var ikke så mye nikotinen han var avhengig av, som muligheten til å ta en time-out og forsvinne, uten å måtte forklare seg.

Oppdatering

Følg min blogg med bloglovin

Da har jeg importert de gamle skriveinnleggene fra den andre bloggen, til glede for eventuelt nye lesere(hahaha). Beklager hvis jeg har spamma noens bloglovin(hahaha). Nå føles det i hvert fall som en ordentlig blogg, og jeg trenger ikke stresse så mye med å poste noe nytt ennå. Blir glad for kommentarer, selv om jeg neppe kommer til å sjekke de eldste innleggene så ofte:)

Hei!

Så, alt er egentlig veldig temporary enn så lenge(header, utforming, tittel, url, alt egentlig), så får vi se hvor fort jeg får fikset det. Planen er i hvert fall å poste noe av det jeg skriver her; jeg pleide å gjøre det på den vanlige bloggen min, men tenkte dette ble ryddigere, og et bedre outlet for meg selv og. Jeg er også å finne på skrivebua, og siden jeg regner med det mest er kjentfolk som kommer til å lese dette, gidder jeg ikke skrive en bedre introduksjon av meg selv enn det.