Day 11- Meningen bak bloggnavnet ditt.

NB: Dette innlegget er importert fra den andre bloggen min.

Er vel ikke så stort mer å si enn at det kommer fra romanprosjektet mitt på den tida jeg oppretta bloggen, Typiske tanker i et overromantisk sinn.

Symptomene er ganske diffuse, til å begynne med, som om de vil gi meg en falsk følelse av at det bare er influensa eller noe. Men de er aldri til å ta feil av, selv om de aldri er helt like hver gang. Det begynner som regel med litt ubestemmelig vondt i magen, en vedvarende følelse som kan gli over til sommerfugler eller fullstendig apati når jeg minst venter det. Så begynner jeg å miste appetitten. Det er ikke sånn kan-leve-på-kun-luft-og-kjærlighet-opplegg, det er heller en sterk motvilje mot mat. Dessuten stikker det i brystet, jeg blir veldig fjern og kan være helt avslått til tider, jeg har en uro jeg ikke kan bli kvitt, en rastløshet og en sult i hele kroppen. Men de sikreste tegnene er at jeg blir utrolig opphengt i ting, som å stokke kort eller stirre i taket, at jeg reagerer på ting jeg absolutt ikke skal reagere på, at jeg bare må se inn i hver buss og hver bil som passerer, rett og slett fordi jeg er redd for å gå glipp av han. Og at jeg får et middels hjerteinfarkt hver gang jeg tror jeg ser han.

Jess da. På ingen måte inspirert/kopiert fra Ærlighetsminuttet, som jeg var completely obsessed med på den tida. På ingen måte inspirert av livet mitt på den tida heller, noe alle som kjente meg da kan bekrefte. Den er ikke helt grusom altså, men jeg ville kanskje anbefalt Twilight framfor den. Jeg sendte den faktisk inn til et forlag også, og selv om jeg ble refusert(takk Gud, egentlig), så var det en ganske kul erfaring, og på en måte godt å vite at jeg har det i meg, å begynne på et prosjekt og avslutte det, gjøre noe med det.