There is nothing to writing. All you do is sit down at a typewriter and bleed.

Bassen er for høy til at hun kan høre seg selv tenke, det er bare plass til følelser. Hun har aldri vært så genuint redd for å dø, lukker øynene for hver møtende bil. Alkoholen, som ikke maktet å gjøre henne sløv og glad, pulserer gjennom kroppen hennes; i takt med dunk-dunk-musikken som dundrer i brystet, kiler seg fast mellom ribbeina og blir sittende der som ekstra hjerteslag.

i dag handler om å la andre si hva jeg tenker

Som Åshild sier:
"For et fantastisk foredrag om skriving, kreativitet og inspirasjon. Det som hun sier om inspirasjon og kreativitet som en ekstern kraft er så sant, så sant. De tingene jeg føler er de beste jeg har skrevet er de som plutselig bare kom, for gjennom meg som en vind og som jeg måtte skynde meg å nedtegne før de suste videre. (...) Nå for tiden er det mye sjeldnere at det er slik, som oftest må jeg sitte og vri og vende på tankene mine og jobbe hardt for å få frem det jeg vil si, men de gangene inspirasjonen bare strømmer gjennom en - det føles som om det er noe utenfor deg."

det er den hårfine grensa mellom å gjøre det for åpenbart og ikke tydelig nok.

Jeg legger armene om henne, klossete, med vinflaska i ene hånda og røyken i den andre. Prøver å ikke sette fyr på håret hennes. Jeg spør om hun vil ha vin, men hun liker det ikke, ikke røyk heller, men hun klager ikke når hun får det ansiktet, puster bare dypere inn.

Sofia (utdrag)

Det hjalp visst å skrive om det, og inspirasjon kan komme fra de rareste ting, plutselig fant jeg ny inspirasjon til noe gammelt. Det er ikke det beste jeg har skrevet, og jeg vet ikke hva det skal bli av det, men jeg tror jeg liker ideen jeg har, enn så lenge.

Apropo, så vil jeg gjerne ha tilbakemeldinger på andreutkastet av men jeg kan aldri glemme.



Fugler. Svarte omriss mot den blekgrå himmelen. Pusten hvit mot høstlufta. Jeg trekker jakken tettere om meg. Glemmer alltid hvor kaldt det blir i Trondheim på denne tida av året. Så tidlig har jeg aldri vært i byen før. Det er få mennesker ute, jeg ser et festkledd par dytte på en barnevogn, og et par meter foran meg går en ung mann i blå jakke og bærer på en stor bag. Jeg lurer på om jeg har sett ham før. Jeg utnytter meg av Trondheim Torgs Morgenfugltilbud, går inn og setter meg på en benk, lukker øynene et øyeblikk. Klokka er halv sju.

Trondheim Torg våkner til lyden av alarmer, menneskene sover ennå. Klokka er åtte, folk har begynt å komme på jobb for å åpne og ordne butikkene før torget åpner ordentlig. Jeg har sittet der i halvannen time, har ikke gjort noe, bare sittet stille. Jeg føler meg fyllesjuk, men har ikke drukket, føler meg våken, men har ikke sovet. Jeg er heller ikke sulten, men kjøper til slutt dagens big bite til nitten kroner, et fornuftsvalg framfor noe annet. Har aldri smakt tex mex før, glemmer å si til dama at jeg ikke skal ha tomat, men hun smører i hvert fall tjukt på. Sier takk, og nei takk til drikke, betaler, tar den med tilbake til benken. En spurv hopper mellom beina mine på jakt etter smuler, vi ignorerer begge skiltet som ber oss om å ikke mate fuglene. Gutten i fotobutikken smiler idet han går forbi. Jeg smiler forsiktig tilbake, er redd jeg har trynet fullt av big bite. Kjenner hjertet flagre i brystet. Jeg skynder meg å spise opp, før jeg tar heisen opp til tredje etasje.

I know what I'm thinking, but the words won't come out

Det er litt sånn det er til tider. I blant tenker jeg at jeg heller burde regissert film enn å skrive, fordi jeg ser det så tydelig for meg, men klarer ikke sette ord på det.

Men av og til har jeg ikke engang tanker, det er bare følelsen av inspirasjon som slår ned i meg; jeg ser et bilde eller leser en bloggpost eller en tweet som utløser lysten til å skrive noe, men jeg får ikke gjort noe med det, får ikke omgjort det til noe konkret, får ikke gjort det om til ord. Jeg skriver ned innfall, halvferdige setninger, ufortalte historier.

Jeg ønsker meg skrivebøker, ønsker meg blanke sider, blanke linjer jeg kan fylle.

Og jeg ønsker meg inspirasjonsbøker, hjelpemidler til å være kreativ, noe som kan sette meg i gang.

Elizabeth Dilk: Kit to thwart writer's block.

Jeg skriver, om ikke mye, så i hvert fall hver dag. Åpner dokumenter, flikker på gamle ting, prøver å komme videre på nye. Må til stadighet oppfordre meg sjøl:

Novelle - utdrag

Det er så lenge siden jeg har skrevet noveller nå. Inspirasjonen til denne kom fra et postkort søskenbarnet mitt sendte til kosedyret sitt når de var i Irland, og var egentlig ment for en lengre historie, men så passet den kanskje bedre som en novelle. Kan hende jeg skriver hele historien senere en gang, når jeg er litt eldre og vet bedre. Enn så lenge har jeg fortalt alt jeg har å fortelle.

(dette er, som tittelen sier, kun et utdrag. Novellen i sin helhet vil legges ut på skrivebua så fort jeg finner en tittel.)



Hun våkner tidlig, det er vel sulten som vekker henne, hun fikk ikke i seg så mye fast føde i går. Hun ruller over på sida, blir liggende på kanten av senga mens hun roter gjennom klærne som ligger på gulvet. Hun var på butikken i går, var hun ikke? Jo da, under genseren hun vrengte av seg før hun la seg finner hun en pose bananer. Hun setter seg opp i senga, tar på seg genseren, før hun hopper ned og setter seg på gulvet, tar en banan ut av posen, skreller den og begynner å spise, mens hun kaster et blikk mot den andre køyesenga i rommet. Det kom en ny fyr i går. Han gjorde ikke stort annet enn å sette fra seg sekken, hilse raskt og forsvinne ut igjen, ble antakeligvis litt sjokkert over å finne noen andre på rommet, eller bare over hvor mye rot éi jente kan klare å lage. Hun er overrasket over at han klarte å snike seg inn i natt uten å vekke henne, men kanskje hun bare ikke husker det. Nå benytter hun muligheten til å ta en nærmere kikk på ham. Han er kjekk. Kanskje en par-og-tyve; brunt, rufsete hår; skjegg. Han sa bare et kort ”hello” dagen før, ikke nok til at hun kunne høre noen aksent eller gjette noen nasjonalitet, og sekken bærer heller ingen avslørende merker, ingen flagg, ingen bagasjelapp.

Hun lurer på hva klokka er, ser seg om etter håndveska, reiser seg, finner den slengt i et hjørne. Oppi finner hun en halvfull flaske cola og en pakke kjeks, hun spiser et par og skyller de ned med brus, mens hun tar et overblikk over rommet. Det er virkelig rotete; klær overalt, poser, brosjyrer, godteripapir over hele gulvet. Hun fisker mobilen opp av veska. 07.38. Hun regner med det ikke er noen umiddelbar fare for at han skal våkne, men hun beveger seg likevel så stille som mulig, mens hun prøver å samle sammen rotet sitt. Først tømmer hun veska for ting, og vrenger den over søppelbøtta så smuler og lommerusk regner ut av den. Hun samler søppel som går samme veien, plukker klær opp fra gulvet og kaster de i kofferten; sorterer billetter og brosjyrer, hva hun skal kaste og hva hun skal samle på. Hva vil hun huske fra denne byen, hva havner i søppelbøtta sammen med solbrillene som knakk under en bok i håndveska en av de første dagene og den kvalmende kakaoen hun ikke maktet å drikke opp i går?

Måten som det faller på (utdrag fra Typiske tanker...)

Grå skyer ligger tungt over Trondheim, truer med regn, uten å gi slipp på så mye som en dråpe av sin livgivende last. Jeg går rundt i dagesvis, rastløs, klarer ikke sette meg inn i noe, tar opp en bok, leser et par sider, før jeg går lei og legger den fra meg, begynner på en ny. Jeg har ikke ro på meg til å se mer enn de første tyve minuttene av en film, selv ikke enkle, overfladiske, romantiske komedier. I min trang til å gjøre noe, ender jeg opp med å gjøre ingenting, bare slå i hjel tid med meningsløse aktiviteter og halvferdige prosjekter. Jeg vil ta bilder, men hva faen skal en ta bilder av i dette grelle, flate lyset?

Det været går meg på nervene, uforløst, denne mellomtilstanden, innpust og utpust.

Gullfisk - nytt utdrag

Et av tusen prosjekter jeg skriver på. Neppe det første jeg blir ferdig med, men jeg pusler litt med det nå og da. Noen av dere buabeboere leste kanskje den gamle serien om Nathalie og Nicholas, og noe av det første jeg må gjøre er å skrive den helt om før jeg kan fortsette. Utdraget under finner sted på konfirmantleiren på starten av historien.

”Har du dyr, Nathalie?”
Jeg ser opp. Kine sitter på senga og ser på meg med langt mer oppmerksomhet og interesse enn hun noensinne har vist meg før, mens hun bretter sammen pysjen sin. Jeg har lagt merke til at hun virker nærmest autistisk når det gjelder å holde orden på tingene sine, hun bretter alltid klærne sine og legger de sirlig på plass i bagen, på badet står alle tingene hennes samlet i én hylle, ikke engang i toalettmappa hennes er det rotete. Det virker som et såpass tilfeldig spørsmål at jeg med en gang blir på vakt.
”Mm, nei, men jeg ønsker meg gullfisk.”
”Gullfisk?”
Hun ser opp fra brettinga og ler.
”Unnskyld, men det er liksom ikke sånt man ønsker seg. Det er gjerne det man får som erstatning for hunden eller katten en ikke kan ha, fordi noen i familien er allergisk.”
Jeg sperrer opp øynene, måper. Det er utvilsomt det meste, og muligens det mest intelligente hun har sagt til meg så langt. Hun ler av ansiktsuttrykket mitt.
”Men du ligner jo på en, så…”
Så ler vi begge to, før Susanna kommer inn på rommet, slenger seg ned i senga og begynner å klage høylytt over noe. Kine vender tilbake til brettinga si, mens jeg fisker fram notatboka fra bagen.

Rar gullfisksamtale med Kine. Noe i nærheten av vennskapelig.

Gullfisk - utdrag

Av og til kommer jeg meg ikke uti bassenget engang, blir bare liggende fullt påkledd på benken i den varme garderoben, med musikk i ørene og lukkede øyne. Det hender jeg sovner, og sover til jeg blir vekket av en vakt som ber meg gå fordi morgensvømminga er ferdig. Da setter jeg meg i inngangshallen. Det er kaldere der, for dørene går opp og igjen hele tiden, men jeg kan bli sittende i timevis.

Det er en tirsdags morgen. Jeg har nettopp blitt kastet ut av en irritabel vakt, og jeg sitter på benken nede da han kommer inn. Fredrik fra ungdomsskolen. Han gikk i parallellklassen, og jeg har ikke vekslet ett ord med ham noensinne, men jeg kjenner han igjen, og han gjenkjenner tydeligvis meg også, for nå ser han meg, smiler overrasket og genuint og hilser meg med et ”halla!”. Det er kanskje reaksjonen min, jeg setter meg ordentlig opp, aker meg lenger frem og tar ut øretelefonene; eller måten jeg sier ”hei!” på, det virker ikke som om han egentlig hadde tenkt å stoppe, men han gjør det, og etter en kort pause spør han hva jeg gjør her.
”Jeg har svømt.”
”Svømt?”
”Ja, morgensvømming.”
Det ser ikke ut som han helt tror på meg, jeg syns blikket hans flakker over det tørre håret mitt, men det kan jo hende jeg har brukt badehette. Jeg vet ikke om det er så mye bedre at han tror det.
”Hva gjør du her?” spør jeg.
”Vi har gym i hallen her.”
”Så tidlig?”
Han trekker på skuldrene.
”Toppidrett er toppidrett.”
”I guess… Vel, hvis du har det travelt, må du bare stikke. Hyggelig å treffe deg.”
”Jo, takk det samme. Vi snakkes kanskje, hvis du morgensvømmer ofte?”

Jeg tar det som en invitasjon, eller kanskje mer en utfordring. Det blir et slags ritual, jeg møter ham i inngangshallen hver tirsdag morgen etter svømming, hilser før han går i garderoben, før jeg setter meg på tribunen for å se på de. Han smiler og vinker til meg, gjør seg til. Etterpå har han friminutt, er kjapp til å dusje og skifte, og vi får tid til å prate sammen etterpå. Jeg passer på å faktisk svømme på tirsdagene, eller i det minste væte håret i vasken på do. Jeg vet ikke helt hva jeg vil bevise, at jeg faktisk svømmer, eller bare at jeg ikke bruker badehette. Det eneste jeg oppnår er kanskje å overbevise ham om at jeg ikke hadde svømt første gangen jeg traff ham.

Day 11- Meningen bak bloggnavnet ditt.

NB: Dette innlegget er importert fra den andre bloggen min.

Er vel ikke så stort mer å si enn at det kommer fra romanprosjektet mitt på den tida jeg oppretta bloggen, Typiske tanker i et overromantisk sinn.

Symptomene er ganske diffuse, til å begynne med, som om de vil gi meg en falsk følelse av at det bare er influensa eller noe. Men de er aldri til å ta feil av, selv om de aldri er helt like hver gang. Det begynner som regel med litt ubestemmelig vondt i magen, en vedvarende følelse som kan gli over til sommerfugler eller fullstendig apati når jeg minst venter det. Så begynner jeg å miste appetitten. Det er ikke sånn kan-leve-på-kun-luft-og-kjærlighet-opplegg, det er heller en sterk motvilje mot mat. Dessuten stikker det i brystet, jeg blir veldig fjern og kan være helt avslått til tider, jeg har en uro jeg ikke kan bli kvitt, en rastløshet og en sult i hele kroppen. Men de sikreste tegnene er at jeg blir utrolig opphengt i ting, som å stokke kort eller stirre i taket, at jeg reagerer på ting jeg absolutt ikke skal reagere på, at jeg bare må se inn i hver buss og hver bil som passerer, rett og slett fordi jeg er redd for å gå glipp av han. Og at jeg får et middels hjerteinfarkt hver gang jeg tror jeg ser han.

Jess da. På ingen måte inspirert/kopiert fra Ærlighetsminuttet, som jeg var completely obsessed med på den tida. På ingen måte inspirert av livet mitt på den tida heller, noe alle som kjente meg da kan bekrefte. Den er ikke helt grusom altså, men jeg ville kanskje anbefalt Twilight framfor den. Jeg sendte den faktisk inn til et forlag også, og selv om jeg ble refusert(takk Gud, egentlig), så var det en ganske kul erfaring, og på en måte godt å vite at jeg har det i meg, å begynne på et prosjekt og avslutte det, gjøre noe med det.

Lundquist og Wiik (nytt utdrag)

”Hvordan skriver du Lundquist?”
”Så vanskelig som mulig. Lund rett fram, q-u-i-s-t.”
”Ku-ist?”
Han nikker, og jeg taster det inn i søkefeltet.
”Fant deg.”
Jeg trykker ”legg til som venn”, og få sekunder senere får jeg opp et varsel om at han har godtatt.
”Du hadde ikke akkurat tidenes enkleste etternavn du heller.”
”Nei, jeg vet. Sliter litt med det. Selv om folk faktisk veldig ofte spør hvordan jeg staver det. Jeg lurer på om de forventer en kjip stavemåte, eller om de bare ikke vet hvordan de skriver Vik.”

This isn't the place for those violin strings

Jeg har alltid vært glad i å skrive. Husker fortsatt da vi skrev tekster i tredjeklassen, og jeg starta på et noe ambisiøst prosjekt om "gullengelen" Miriam som dro til jorda for å trøste Anna som hadde mistet mannen sin. Skrev side opp og ned, læreren min var dødsimponert, og selv om jeg riktignok aldri ble ferdig, så trur jeg frøet var sådd(hvor er den teksten i dag?). Siden var jeg alltid hun som skrev sidelange dikt og leste de høyt for hele skolen på FN-dagen, eller fikk stilene lest opp i klassen.

Som Åshild sier: "jeg er altså skrivebua sitt lærebokeksempel på at en kan gå fra å være rævva til å skrive... til å kunne gjøre det litt bedre."

Så mange av buavennene mine har skrevet om hva skrivebua har betydd for dem, har lett fram gamle tekster og mimret, har sett på sin egen utvikling. Selv har jeg nettopp hatt seksårsjubileum(tida flyr!) på det nettstedet som har betydd mest for meg som skribent her i livet, og tar meg selv i å se gjennom gamle tekster, nok en gang.

At jeg i det hele tatt ramla over bua, var helt tilfeldig, og jeg kan ikke forestille meg hvor jeg hadde vært i dag uten. Som Åshild har jeg slettet de fleste tekstene som viser utviklinga mi, men tro meg, jeg har skrevet så dårlig at Stephenie Meyer ville blitt flau. Jeg har vært gjennom alle stadiene tror jeg, fra deprimerende emotekster om å kutte seg(ikke fordi jeg noensinne gjorde det, men fordi jeg trodde det var det man måtte skrive om for å få fine dikt. Det er stort sett de tekstene jeg har sletta, for å si det sånn), til overdrevent dype tekster med påbudt kursiv i annenhver setning(selv om det stort sett bare var pene ord. Det viktigste var jo at det virket dypt og hørtes bra ut). På grunn av bua kan jeg nærmest peke på det nøyaktige tidspunktet tekstene mine faktisk begynte å få litt innhold og dybde, og jeg tviler på at jeg ville vært den jeg er i dag uten inspirasjonen fra de tusener av tekster og hundrevis av fine folk som finnes på Skrivebua. Utbyttet har vært enormt, jeg har fått utvikla min egen stil og produsert så mange tekster som jeg faktisk er stolt over, og selv om jeg ikke er like aktiv verken på Bua eller med skrivinga som jeg var i perioder, elsker jeg fortsatt begge deler høyt.

(utdrag)

Jeg sover lenge, når jeg står opp har Michael allerede spist. Han vet bedre enn å ordne noe til meg, jeg drikker bare store mengder vann, og pusser tennene for å få bort den ekle smaken i munnen. Jeg er ikke dårlig, bare vanvittig sliten. Vi tar det bare med ro, setter oss i kjellerstua hans for å se film, og jeg får faktisk ligge med hodet på skuldra hans og han legger arma si rundt meg.

På kvelden ordner han taco til oss. Selv om jeg ikke føler meg sulten i det hele tatt, er det utrolig godt, og jeg spiser faktisk to fullpakka lefser. Jeg må riktignok presse i meg den siste biten; veit ikke engang hvorfor jeg gjør det, tenker kanskje det blir for barnslig å la det ligge igjen. Etterpå blir jeg kvalm og må legge meg på sofaen.


Har ikke funnet ut av historien hennes helt ennå, har ikke gitt henne noe navn. Hun var bare en biperson, jeg likte henne ikke engang, men nå er det hennes historie som fenger meg, bare den jeg vil skrive, og hun har fått mer dybde enn hovedpersonene. Men jeg vet ikke om hun fortsatt bare er en del av den opprinnelige historien, eller om hun skal få si egen, hva den i så fall er…